Urgamle nervesystem og gode møter

​Tekst: Linn Breen Herner, psykologspesialist, Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus, S-BUP, Barne- og ungdomsklinikken Oslo universitetssykehus (OUS). Bilder: Jay Pingree, Øystein H. Horgmo, UiO.​

​Kurser stakes, pengesekker veies og fordeles. Arealer byttes og budsjetter vedtas. Effektivitet og produktivitet er valutaen når vi snører arbeidsskoene og spriter hendene for en ny dag.​

Midt i dette er vi mennesker med nervesystem tilpasset en helt annen tidsalder – en tid da vi levde i vill natur med overhengende farer og hvor flokken var livsnødvendig for overlevelse (Østby, 2022). 

Hjernen og kroppen vår fungerer som da, men omgivelsene er noen helt andre. Våre behov, reaksjoner og strategier må forstås ut fra dette, men også ut fra den hverdagen vi fungerer i. 

Nå som da trenger vi å bli sett og vi trenger å kjenne tilhørighet for å skape. Og ha det bra på jobb.

Betydningen av vennlige gester

Arbeidsdagen på et sykehus har drøssevis av mini-øyeblikk med mulighet til å se andre og hverandre. Teknikeren på lab'en, kollegaen du passerer på gangen som akkurat satte på kaffen, renholderen som viker til siden så du kan passere, LIS-legen bakerst i møterommet, barnet som tviholder i pappaens hånd på vei inn en uendelig høy sykehusdør, den eldre kvinnen som trilles inn til undersøkelse.

Et vennlig blikk og kanskje et «hei» til den du passerer kan derfor sende en beskjed til vedkommendes nervesystem om at han eller hun nettopp «er en del av noe» eller «det betyr noe at du er her», eller «du er ikke alene». Vi mennesker undervurderer visst hva små, vennlige gester kan bety for andre i hverdagen, som gjør oss mer tilbakeholdne med å gjøre gode ting for andre (Aftenposten, 2023). 

Kanskje kan vi bli bedre på dette hvis vi blir minnet om forskjellen vi kan utgjøre i en annens liv?

Grunnleggende behov for tilhørighet

Vi mennesker deler et grunnleggende behov for å være i kontakt med andre, vi trenger flokken for å overleve, vi trenger å kjenne at vi hører til. Trusselen om det motsatte, ensomhet og utstøtelse, oppfattes som en fare av nervesystemet, som setter i gang en kaskade av reaksjoner og strategier for den det gjelder.

Så viktig er flokken for overlevelse at vi er hyperoppmerksomme på tegn på avvisning. Vi er derfor ekstra gode på å legge merke til et blikk som viker unna eller ikke møter vårt, og vi merker bedre at vi blir ekskludert enn at vi blir inkludert (Østby, 2022). Nettopp derfor kan det bety en verden av forskjell at du viser at du ser andre.

Når vi blir sett, blir vi mer oppmerksomme, i stand til å ta inn informasjon og lære nye ting. Det kan derfor være avgjørende at legen i en kritisk informasjonssamtale setter av tid til å skape et trygt rom, med plass til å starte der pasienten er, med sin forståelse og sine spørsmål. Timelister og DRG må også romme tid for gjentagelser, for trygging og pedagogiske forklaringer, så budskapet kan lande riktig og ha en mening. Terapeuten må tilpasse sin metode til pasienten og situasjonen, sette av tid til å bygge relasjon, for at terapien skal være virksom (Schjødt, 2022).

Relasjon bereder grunnen for endring. Fysioterapeuten som forsto hvordan hun kunne hjelpe en 16-årig gutt med å fortsette å løfte vekter med en amputert finger var også den som gav ham håp om en vei tilbake. 

Aktivitetslederen som spilte Playstation med 10-åringen som var redd for å ta en MR, var helt avgjørende for at han klarte prosedyren dagen etter.  

Sekretæren som skjønte at pappaen i krise kunne trenge en cola, og ordnet det mens han satt på venteværelset. Gester og handlinger som ikke står i noen arbeidsbeskrivelse, men som kan være de viktigste vi gjør i løpet av en dag.

Løft blikket

Vi mennesker kobler oss helt automatisk på andre mennesker. Vi søker etter vennlighet, i blikk, ansiktsmimikk, kroppsspråk og atferd. I en tid der mange kan føle på maktesløshet over prosesser og bestemmelser som foregår helt uten at en selv føler at en får påvirke, så er akkurat dette – å skape mange gode møteøyeblikk i løpet av en dag – noe du selv har full kontroll og råderett over. 

Med det kan Kongens budskap om å løfte blikket få konkrete avtrykk i sykehusgangene og bli levendegjort i møter mellom oss kollegaer og i møte med dem som trenger oss.​

Referanser:

Østby, Hilde: Kart over ensomheten, Cappelen Damm 2022.

Aftenposten, 22.01.23: Det ligger mye uventet kraft i tilfeldige vennlige handlinger

Schjødt, Borrik: KAT mot smerte bommer uten relasjon, Tidsskrift for norsk psykologforening, januar 2022.

​Lenker:

Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset på oslo-universitetssykehus.no

Les flere nyhetssaker om fremtidens pasientbehandling på helse-sorost.no​

​
​


​