LIS1 viser hvordan mennesker med borderline personlighetsforstyrrelse blir misforstått i helsetjenesten.
NRK skal ha ros for å vise et klinisk eksempel med borderline (emosjonelt ustabil) personlighetsforstyrrelse, en av de mest misforståtte psykiske lidelsene i helsetjenesten.
I tredje episode av LIS1 møter vi Johanne etter et selvmordsforsøk der hun hoppet fra tredje etasje. Avmakten hun møter er kjent for altfor mange.
Serien viser hvor tilfeldig hjelpen kan være. Om en får riktig oppfølging eller blir en kasteball, avgjøres ofte av hvem man møter og hvor man bor.
LIS1 viser hvordan slike forløp kan preges av misforståelser og et språk som kan gjøre vondt verre.
For noen kan det være avgjørende å møte en behandler som Petra. Men ønsket om å hjelpe er ikke nok. Det må følges av kunnskap, retning og tilgang til riktig hjelp.
Derfor lanseres snart en nasjonal retningslinje som skal sikre lik tilgang til behandling for mennesker med personlighetsforstyrrelser.
Mennesker med personlighetsforstyrrelser strever fra ung alder med å forstå seg selv, regulere sterke følelser og nære relasjoner. Mange lever med en vedvarende følelse av å være feil, “for mye”, uelskbar og en grunnleggende frykt for å bli forlatt. Smerten det gir kan bli altoppslukende.
Selvskading og selvmordsforsøk handler ikke om drama eller oppmerksomhetssøking. Det er uttrykk for en psykisk smerte som blir så stor at det å eksistere oppleves mer uutholdelig enn frykten for å dø.
Det skjer noe med oss i møte med mennesker som strever med gjentatte selvmordsforsøk, særlig når hjelpen ikke ser ut til å virke. Det er i denne avmakten formuleringer som "disse jentene er flinke til å ikke dø" eller at det hele er "drama" kan få overtaket. Ikke fordi noen er likegyldige, men fordi avstand kan holde egen maktesløshet i sjakk.
Problemet er at distansen bekrefter det pasientene frykter mest: at en er for mye, ødelegger for andre, at ingen orker dem og at en ikke fortjener omsorg. For noen som strever med skam, selvhat og frykt for avvisning, kan distansen fungere som bensin på bålet.
Det ender i onde sirkler: jo mer avvist og mistrodd pasienten føler seg, desto mer krevende kan kontakten bli. Og jo mer krevende kontakten blir, desto vanskeligere kan det være for helsepersonell å møte pasienten med ro, respekt og nysgjerrighet. Slik forsterkes symptomene til pasientene, og maktesløsheten til hjelperen.
Johanne beskriver et selvmordsforsøk etter å ha blitt overveldet av en stor indre tomhet, som tilsynelatende kom brått på. Når legene ikke ber henne utdype mer om opplevelsen, går de glipp av en gylden mulighet til at Johanne kan føle at hun blir tatt på alvor.
Før tiltak settes i gang, trenger Johanne å få fortelle om hva som lå bak. Hvor kom tomheten fra? Hva skjedde i timene og dagene før? Hva ble så uutholdelig? Og hva pleier å hjelpe, om så bare litt?
Når pasienter i akutt krise får dele sine opplevelser før hjelperne går i handlingsmodus, skjer det to ting: Helsepersonell får et bedre grunnlag for å vurdere risiko og behov. Pasienten får en erfaring av å bli møtt som et menneske, ikke et problem som må håndteres. Det kan lette noe av smerten som brakte henne dit hun er.
Johannes foreldre trygler om at hun legges inn. Ønsket er lett å forstå. Det er et naturlig svar på frykt hos foreldrene og helsepersonell. Overlegen har likevel rett: Johanne trenger langvarig oppfølging utenfor døgnavdelingen. Innleggelse alene gir sjelden varig bedring for mennesker med personlighetsvansker.
Det avgjørende er ikke hvor Johanne skal være de neste dagene, men om hun får, eller kan henvises til, behandling som retter seg mot det hun strever med. Mye tyder på at Johanne ikke mottar tilrettelagt behandling i dag.
Men det finnes virksom behandling. Den foregår poliklinisk og retter seg mot den enkeltes personlighetsvansker. Altså utfordringer med selvforståelse, følelsesregulering og relasjoner. Terapeuten er aktiv og nysgjerrig. Sammenhengen mellom følelser, tanker og hendelser utforskes i fellesskap med pasienten. I tillegg er behandlingen strukturert, forutsigbar og varer over tid.
I akutte og overveldende kriser kan innleggelse være nødvendig. Men en innleggelse bør brukes aktivt: til å skape ro, få oversikt og koble Johanne på riktig behandling.
Mange får ikke tilgang til virksom behandling der de bor. Da holder det ikke å fastslå at pasienten trenger langvarig poliklinisk oppfølging. Det må også foreligge en plan.
Noen må undersøke hva som finnes av behandling, hvem som har ansvar, og hva planen er ved neste krise. Uten dette kan hun og foreldrene bli stående i den samme onde sirkelen av frykt, akutte tiltak og nye avvisninger.
Vi vet at selvskading, selvmordsforsøk og behovet for innleggelser avtar når riktig behandling kommer på plass. Det er ofte det første som endrer seg. Noe av det beste helsetjenestene kan gjøre, er å sørge for behandling tilpasset den enkeltes personlighetsvansker.
4. mai kommer den nasjonalfaglige retningslinjen. Den forplikter tjenestene til å møte pasienter som Johanne med oppdatert kunnskap, forståelse og tilrettelagt behandling.
Ingeborg Ulltveit-Moe Eikenæs, Leder
Eivind Normann-Eide, Psykologspesialist og spesialrådgiver
Åse-Line Baltzersen, Spesialrådgiver
Nasjonalt kompetansesenter for rus- og avhengighetslidelser, alvorlige samtidige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser
