DiGeorge/velocardiofacialt syndrom (VCFS)

22q11.2 delesjonssyndrom

22q11.2 delesjonssyndrom (22q11.2DS, tidligere kjent som DiGeorge eller velocardiofacialt syndrom/VCFS) er en genetisk medfødt tilstand forårsaket av bortfall av arvemateriale (mikrodelesjon) på den lange armen av kromosom 22.

Et nærbilde av flere kredittkort

Foto: Shutterstock

22q11.2 delesjonssyndrom er en genetisk medfødt tilstand forårsaket av bortfall av arvemateriale på den lange armen av kromosom 22.

Årsaker 

22q11.2 delesjonssyndrom (22q11.2DS, tidligere kjent som DiGeorge eller velocardiofacialt syndrom/VCFS) er en genetisk medfødt tilstand forårsaket av bortfall av arvemateriale (mikrodelesjon) på den lange armen av kromosom 22. Det er vanlig å stille diagnosen på bakgrunn av en kromosomal mikromatrise analyse (array-based comparativ genomic hybridization “array-CGH”). De fleste tilfeller av 22q11.2DS er nyoppstått, men omtrent 10% er nedarvet fra en forelder. Diagnosen kan ha mange ulike fenotypiske fremtredelsesformer med varierende alvorlighetsgrad. 22q11.2DS mistenkes ofte på bakgrunn av medfødte hjertefeil, talevansker, hyppige infeksjoner samt - i enkelte tilfeller - karakteristiske ansiktstrekk (McDonald-McGinn et al.2015).  

Historie/forekomst 

Siden 22q11.2DS er assosiert med mange ulike organmanifestasjoner er det ikke overraskende at det ble beskrevet av fagpersoner fra forskjellige fagfelt før man forsto at det dreide seg om samme genetiske tilstand. Den antatte første publikasjonen er skrevet av øre-nese-hals-legen Eva Sedlácková i1955. Hun beskrev barn med hypernasal tale, forkortet bløt gane og spesielle ansiktstrekk. Flere av barna viste forsinket utvikling eller utviklingshemming (Sedlačková 1955, Turnpenny og Pigott 2001). Den første engelskspråklige publikasjonen kom i 1965 da barnelegen Angelo DiGeorge beskrev barn med medfødt manglende thymus og biskjoldbruskkjertel (thymus er en viktig del av immunsystemet og biskjoldbruskkjertelen produserer et hormon som regulerer mengden kalsium i blodet). Logopeden Robert Shprintzen skrev i 1978 om en tilstand han kalte velocardiofacialt syndrom på bakgrunn av symptomene han observerte; forandringer i svelg/gane (velo), hjertet (cardio) og ansiktet (facial). Videre hadde også disse barna lærevansker (Shprintzen et al 1978). I Japan ble lignende tilstander beskrevet under navnet “Takao syndrom”.  


På tross av at syndromet fortsatt ofte blir omtalt som DiGeorge eller velocardiofacialt syndrom/VCFS, er den korrekte betegnelsen i dag 22q11.2 delesjonssyndrom (22q11.2DS). Den spesifikke underliggende genetiske årsaken til syndromet ble publisert i 1992 (Scambler et al., 1992).  22q11DS er et av mikrodelesjonssyndromene med hyppigst forekomst, med en estimert prevalens på 1/2148 fødsler (Oskarsdottir et al., 2023). 

Funksjonsvansker 

Kognisjon, språk og utvikling 

I tidlig barndom (0-4 år) ses ofte forsinkelser i motorisk og språklig utvikling. Mange barn med 22q11.2DS har lite til ingen tale eller tegn ved 2-års alder (Swillen, 2016). I denne populasjonen vil det være essensielt å skille mellom talevansker og språkvansker, da førstnevnte kan skyldes anatomiske forhold i gane og svelg. Dette kan gi betydelige forsinkelser i produksjon av tale.  


En litteraturgjennomgang viser at evnenivået i denne gruppa viser stor individuell variasjon, men generelt følger en normaldistribusjon forskjøvet omtrent 30 IQ-poeng mot venstre (Swillen 2016). Det vil si at kognitivt evnenivå i denne gruppa (som i øvrig befolkning) er normalfordelt, men gjennomsnittlig evnenivå oftest er forenelig med generelle lærevansker/mild psykisk utviklingshemning. En minoritet har evnenivå forenelig med moderat til alvorlig psykisk utviklingshemning. Barn med 22q11.2DS viser ofte sterkere verbale enn non-verbale evner i tidlige skoleår, men denne evneprofilen har en tendens til å jevne seg ut i senere skoleår (fra omtrent 10 års alder) parallelt med at det gradvis stilles høyere krav til verbal forståelse og abstrakt verbal resonnering i skolehverdagen.  Jevnlige kartlegginger av språk anbefales for barn og unge med 22q11.2DS, spesielt i overgangsperioder som fra barne- til ungdomsskole og fra ungdoms- til videregående skole (Oskarsdottir et al., 2023).   

Nevroutviklingsforstyrrelser 

ADHD 

ADHD er vanlig hos personer med 22q11DS, med en estimert prevalens på omtrent 40% hos barn, og omtrent 20% hos voksne (Tang et al. 2014, Kates et al. 2019). Generelt ses mer uttalte oppmerksomhetsvansker og mindre grad av hyperaktivitet hos personer med 22q11.2DS sammenlignet med ADHD i den generelle populasjonen, noe som kan tyde på at den uoppmerksomme typen av ADHD er overrepresentert i 22q11.2DS populasjonen (Niarchou, 2019).   
 

Autisme 

Noen barn med 22q11.2DS viser utfordringer med sosial kommunikasjon som vansker med gjensidighet, ikke-verbal kommunikasjon og utvikling av sosiale relasjoner (Milic et al., 2021). Forekomst av repetitiv eller stereotypisk adferd later imidlertid til å være mindre fremtredende i denne gruppa, noe som gjør at få oppfyller alle diagnostiske kriterier for autisme. En litteraturgjennomgang viser imidlertid at sosialkognitive vansker, spesielt relatert til forståelse og bearbeiding av komplekse følelser og «theory of mind» (evnen til å sette seg inn i og tolke egne og andres sinnstilstander) ofte synes å være svekket hos personer med 22q11.2DS (Jhawar et al., 2021). Estimert forekomst av en autismediagnose er betydelig forhøyet sammenlignet med den generelle befolkningen, og ligger på omtrent 30% (Oskarsdottir et al., 2023). 

Psykiske lidelser 

Angstproblematikk

Angstlidelser rapporteres på tvers av aldersgrupper med 22q11.2DS, men er spesielt fremtredende i barne- og ungdomsalder. Omtrent 35% av barn med 22q11.2DS diagnostiseres med en angstlidelse, primært spesifikke fobier, sosial fobi og generalisert angstlidelse (Oskarsdottir, 2022). 

Økt psykoserisiko 

En rekke studier indikerer at personer med 22q11.2 delesjon har signifikant økt risiko for å utvikle en rekke psykiske lidelser sammenlignet både med den generelle befolkningen, samt andre diagnosegrupper med nedsatt evnenivå. Psykoseutvikling/schizofreni har fått særlig stor oppmerksomhet, da personer i denne populasjonen synes å ha en betydelig forhøyet risiko for å utvikle schizofreni sammenlignet med den generelle befolkningen (Fiksinski et al., 2021, prevalenstall varierer noe). Presentasjonen av schizofreni hos pasienter med 22q11.2DS ser ikke ut til å skille seg betydelig fra det man ser i øvig befolkning med tanke på prodromalfase, alder hvor symptomene melder seg, symptomer, behandlingsrespons og kognitiv profil utover et generelt lavere evnenivå (Fiksinski et al., 2021). Det er imidlertid viktig å påpeke at forekomsten av subkliniske psykotiske symptomer i barndommen ikke nødvendigvis fører til senere utvikling av en psykoselidelse (Oskarsdottir et al., 2022).  

Somatikk 

Syndromet kan fremstå klinisk ulikt hos personer i ulike aldre. Medfødte hjertefeil er ofte en årsak til at de yngste barna testes genetisk og dermed diagnostiseres med syndromet. Mange har et påvirket immunsystem (pga. underutviklet thymus), men de fleste har kun en mild form for immunsvikt. Det er økt risiko for autoimmune sykdommer. Lave nivåer av kalsium i blodet (pga. underutviklete biskjoldbruskkjertler) er vanligst hos spedbarn, men det kan også være første symptom hos voksne som får stilt diagnosen. Normalt stenges luftstrømmen mellom svelg og nese når vi prater og spiser, men ved 22q11.2DS kan anatomiske forhold (f.eks. skjult ganespalte) gi velo-faryngeal insuffisiens. Konsekvensen av dette kan være spise-/svelgevansker hos yngre barn, og nasal og utydelig tale hos eldre barn og voksne. Noen, men ikke alle, personer med 22q11.2DS har karakteristiske ansiktstrekk, (McDonald-McGinn et al., 2015). 

Aldersvariasjon/kjønnsforskjeller 

Det er ingen kjønnsforskjeller i prevalensen av 22q11.2DS. Selv om diagnosen rammer kvinner og menn likt, ses større grad av nevrokognitive utfordringer i utvalg med større andel av gutter/menn (Moberg et al., 2018). Dette støttes av rapporterte ulikheter i den nevroanatomiske utviklingen mellom kjønnene, hvor både hjernevolum globalt og spesielt i frontallappen er redusert hos gutter/menn og preservert i større grad hos jenter/kvinner med 22q11.2DS (Kates et al., 2004). 

Fenotypisk variasjon 

Det ses en stor grad av fenotypisk variasjon i 22q11.2DS. Dette innebærer at mange med syndromet vil fungere nær normalt, mens andre vil ha en rekke plager. Variasjonen i symptomtype- og byrde gjør også at vanskene som presenteres ikke nødvendigvis dekkes av kategoriske diagnoser (Baker & Vorstman, 2012; Fiksinski et al, 2017). Noen tar derfor til orde for at det kan være hensiktsmessig med en dimensjonal fremfor kategorisk tilnærming til vanskene som ses i 22q11.2DS. Fire domener med symptomer har blitt foreslått som spesielt viktige å være oppmerksom på (Baker & Vorstman, 2012);

  1. vansker med eksekutiv funksjon og oppmerksomhet,  
  2. vansker med sosial samhandling og kognisjon,  
  3. angst/affektiv dysregulering og  
  4. psykotiske symptomer  

Gitt denne store variasjonen i presentasjonen av syndromet er det imidlertid mulig at forskningslitteraturen som foreligger viser en utvalgsskjevhet. Dette innebærer at det stort sett er personer med stort symptomtrykk som rekrutteres via helsevesenet inn i forskning. Individer som fungerer normalt eller nær normalt kan dermed være underrepresentert i forskningen på 22q11.2 delesjon (Fiksinski et al., 2018).  

Retningslinjer 

Det ble i 2023 publisert oppdaterte anbefalinger for klinisk praksis for 22q11.2DS

For  barn:  Updated clinical practice recommendations for managing children with 22q11.2 deletion syndrome. Oskarsdottir et al. 2023. (Sciencedirect.com)

  
Og for voksne;  Updated clinical practice recommendations for managing adults with 22q11.2 deletion syndrome Boot et al., 2023, (Sciencedirect.com.)

Flere ressurser 

Informasjon om diagnosen fra Frambu kompetansesenter: 22q11.2 delesjonssyndrom - Frambu 

Den norske 22q11.2 foreningen (VCFS foreningen): Foreningen VCFS – DiGeorge syndrom (22q11 delesjon)

Den internasjonale 22q11.2 foreningen: The International 22q11.2 Foundation

NevSoms forskningsprosjekt

NevSom startet i 2023 et forskningsprosjekt på 22q11.2 delesjon og duplikasjonssyndrom. Områder som kartlegges i denne studien er områder som har vært omtalt i vitenskapelig litteratur fra de 10 siste år på 22q syndromene, og omfatter blant annet kommunikasjon og språk, atferd, søvn og enkelte medisinske forhold. Les mer om den her: NevSoms forskningsprosjekt på 22q11.2 delesjon og duplikasjonssyndrom.
  

Boot et al. (2023). Updated clinical practice recommendations for managing adults with 22q11.2 deletion syndrome. Genetics in Medicine, Vol. 25(3). 

De Decker, H., Lawrenson, J (2001). The 22q11.2 deletion: From diversity to a single gene theory. Genet Med 3, 2–5 .  

DiGeorge, A (1965). Discussion on a new concept of the cellular immunology. J. Pediatr. 67, 907–908 . 

Fiksinski, AM, Schneider, M, Murphy, CM, et al (2018). Understanding the pediatric psychiatric phenotype of 22q11.2 deletion syndrome. Am J Med Genet Part A; 176A: 2182–2191.  

Fiksinski, A.M., Breetvelt, E.J, Duijff, S.N., Bassett, A.S., Kahn, R.S., Vorstman, J.A.S. (2021), Autism Spectrum and psychosis risk in the 22q11.2 deletion syndrome. Findings from a prospective longitudinal study. Schizophrenia Research, Volume 188, 2017, Pages 59-62 

Jhawar, Nandini BA; Brown, Marissa J. BS; Cutler-Landsman, Donna MS; Kates, Wendy R. PhD; Angkustsiri, Kathleen MD; Antshel, Kevin M. PhD (2021). Longitudinal Psychiatric and Developmental Outcomes in 22q11.2 Deletion Syndrome: A Systematic Review. Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics 42(5): p 415-427, June/July. 

Kates WR, Burnette CP, Bessette BA, et al. (2004). Frontal and Caudate Alterations in Velocardiofacial Syndrome (Deletion at Chromosome 22q11.2). Journal of Child Neurology. 19(5):337-342. 

McDonald-McGinn, D. M., Sullivan, K. E., Marino, B., Philip, N., Swillen, A., Vorstman, J. A., & Bassett, A. S. (2015). 22q11. 2 deletion syndrome. Nature reviews Disease primers, 1(1), 1-19. 

Milic, B., Feller, C., Schneider, M. et al (2021). Social cognition in individuals with 22q11.2 deletion syndrome and its link with psychopathology and social outcomes: a review. BMC Psychiatry 21, 130. 

Niarchou, M., Calkins, M.E., Moore, T.M, Tang, S.X., McDonald-McGinn, D.M., Zackai, E.H., Emanuel, B.S., Gur, R.C., Gur, R.E. (2019) Attention Deficit Hyperactivity Disorder Symptoms and Psychosis in 22q11.2 Deletion Syndrome, Schizophrenia Bulletin, Volume 44, Issue 4, July, Pages 824–833 

Óskarsdóttir, S., Boot, E., Crowley, T.B. et al., (2023). Updated clinical practice recommendations for managing children with 22q11.2 deletion syndrome. Genetics in Medicine, 100338, ISSN 1098-3600 

P.J. Scambler, D. Kelly, E. Lindsay, et al. Velo-cardio-facial syndrome associated with chromosome 22 deletions encompassing the DiGeorge locus Lancet, 339 (1992), p. 1138 

Sedlačková E (1955). The syndrome of the congenitally shortening of the soft palate. Casopis Lekaru Ceskych.;94:1304–1307. 

R.J. Shprintzen, R.B. Goldberg, M.L. Lewin, et al. A new syndrome involving cleft palate, cardiac anomalies, typical facies, and learning disabilities: Velo-cardio-facial syndrome. Cleft Palate Journal, 15 (1978), p. 56 

Swillen A. (2016). The importance of understanding cognitive trajectories: the case of 22q11.2 deletion syndrome. Curr Opin Psychiatry. Mar;29(2):133-7. 

Tang, S. X., et al. (2014). Psychiatric disorders in 22q11.2 deletion syndrome are prevalent but undertreated. Psychol Med 44(6): 1267-1277. 

P. Turnpenny and R. Pigott. Deletion 22q11 syndrome: acknowledging a lost eponym as we say farewell to an acronym J Med Genet. 2001 Apr; 38(4): 271–273. 

Til NevSoms forside

Sist oppdatert 05.01.2024