Hydrocephalus er en tilstand med økt hjernevæske (CSF) og utvidelse av hjernens naturlige hulrom (ventrikkelsystemet). Hjernevæsken produseres i hulrommene (plexus choroideus) og sirkulerer ned i ryggmargskanalen og videre tilbake til hjernens overflate, der væsken absorberes i blodbanen.
Hvert døgn dannes det omkring 0,5 liter hjernevæske. Hvis sirkulasjonen og/eller oppsuging av hjernevæsken blir hindret, vil væskemengden i hulrommene øke og lede til et forhøyet hjernetrykk. Hos spedbarn/småbarn vil dette føre til en økende hodeomkrets og etter hvert forstyrre hjernens utvikling. Ubehandlet vil det i de mest alvorlige tilfellene kunne føre til hjerneskade, synstap og i verste fall være livstruende.
Ofte kan man ikke finne noen sikker forklaring.
Alle barn som har en unormal utvikling av hodeomkretsen, eller hvor det er mistanke om et forhøyet hjernetrykk, må undersøkes.
Undersøkelsen hos legen vil vise varighet av symptomer og alvorlighetsgrad.
Hvis plagene er mindre åpenbare, er det svært viktig å følge utviklingen av barnets hodeomkrets over tid. I barnets helsekort skal hodeomkrets og avvik registreres før det oppstår plager eller symptomer.
Mange ganger kan en ultralydundersøkelse av hodet hos små barn (med åpen fontanell) gi informasjon omkring hastegrad og valg av videre undersøkelser. Ved en ultralydundersøkelse av hodet hos et lite barn må fontanellen være åpen, da skallebeinet ellers vil bremse lydbølgene som skal registrere/måle hjernens hulrom.
Hvis avlastende operasjon er nødvendig, eller hvis situasjonen er uavklart, er det nødvendig med en MR-undersøkelse. Den vil vanligvis gi informasjon om hvor hjernevæsken hoper seg opp, mengde, alvorlighetsgrad og om det foreligger en bakenforliggende sykdom som kan forklare vannhodetilstanden.
Målet med behandlingen er å normalisere hjernetrykket, for å hindre skade og sikre en normal hjerneutvikling.
Behandling av grunnsykdommen, for eksempel kirurgisk fjerning av en hjernesvulst eller medisinsk ved å behandle en hjernehinnebetennelse.
Kirurgisk inngrep for å lage en alternativ sirkulasjonsvei for hjernevæsken. Det kan gjøres på to måter:
Dette er en kikkhullsteknikk hvor vi lager et hull (stomi) i bunnen av 3. ventrikkel for å skape en ny vannvei. Mange pasienter med særlig ikke-kommuniserende hydrocephalus kan ha god og varig effekt av et slikt inngrep.
Dette innebærer å operere inn et rørsystem av silikon med en ventil. Ventilen drenerer overflødig væske ut av hjernens hulrom, enten til bukhulen eller til blodbanen. Det finnes mange ulike fabrikanter og modeller, med eller uten mulighet til justering. Nevrokirurgen velger shuntmodell som er tilpasset barnets behov.
Etter en shuntoperasjon er det vanlig at det tar noen dager før barnet venner seg til et endret/normalisert hjernetrykk. Hvis det er første gang barnet får shunt er det ikke uvanlig at vi gir ulike restriksjoner for leie før barnet kan komme opp. Kirurgen bestemmer dette avhengig av operasjonsteknikk og valgt ventilsystem. Vi anbefaler uansett at barn med shunt alltid sover flatt.
Selv om en shunt drenerer overflødig væske ut av hjernens hulrom, vil den ikke kunne fungere like godt som kroppens egen trykkregulering. Barn med shunt vil etter noe tid tilpasse seg shuntens virkemåte, og svingninger i trykket vil utjevnes av kroppen. Enkelte barn er mer følsomme for disse trykksvingningene enn andre.
Hvis barnet har en justerbar ventil, kan man justere motstanden og forsøke å jevne ut trykkendringene som shuntbehandlingen gir. Plagene kan likevel være så store at man må bytte shuntmodell.
Ved overdrenasje (shunten slipper igjennom for mye væske uten at kroppen greier å kompensere for et trykkfall) kan barnet utvikle plager utover dagen og barnet vil oppleve bedring når det ligger flatt. Ved underdrenasje slipper ventilen for lite væske igjennom og trykket i hodet kan øke og føre til økende ubehag/plager i liggende stilling.
Ved shuntimplantasjon er barnet i den første tiden etter operasjonen mest utsatt for infeksjon eller shuntsvikt.
Målet med behandlingen er å normalisere hjernetrykket, for å hindre skade og sikre en normal hjerneutvikling.
Behandling av grunnsykdommen, for eksempel kirurgisk fjerning av en hjernesvulst eller medisinsk ved å behandle en hjernehinnebetennelse.
Kirurgisk inngrep for å lage en alternativ sirkulasjonsvei for hjernevæsken. Det kan gjøres på to måter:
Dette er en kikkhullsteknikk hvor vi lager et hull (stomi) i bunnen av 3. ventrikkel for å skape en ny vannvei. Mange pasienter med særlig ikke-kommuniserende hydrocephalus kan ha god og varig effekt av et slikt inngrep.
Dette innebærer å operere inn et rørsystem av silikon med en ventil. Ventilen drenerer overflødig væske ut av hjernens hulrom, enten til bukhulen eller til blodbanen. Det finnes mange ulike fabrikanter og modeller, med eller uten mulighet til justering. Nevrokirurgen velger shuntmodell som er tilpasset barnets behov.
Etter en shuntoperasjon er det vanlig at det tar noen dager før barnet venner seg til et endret/normalisert hjernetrykk. Hvis det er første gang barnet får shunt er det ikke uvanlig at vi gir ulike restriksjoner for leie før barnet kan komme opp. Kirurgen bestemmer dette avhengig av operasjonsteknikk og valgt ventilsystem. Vi anbefaler uansett at barn med shunt alltid sover flatt.
Selv om en shunt drenerer overflødig væske ut av hjernens hulrom, vil den ikke kunne fungere like godt som kroppens egen trykkregulering. Barn med shunt vil etter noe tid tilpasse seg shuntens virkemåte, og svingninger i trykket vil utjevnes av kroppen. Enkelte barn er mer følsomme for disse trykksvingningene enn andre.
Hvis barnet har en justerbar ventil, kan man justere motstanden og forsøke å jevne ut trykkendringene som shuntbehandlingen gir. Plagene kan likevel være så store at man må bytte shuntmodell.
Ved overdrenasje (shunten slipper igjennom for mye væske uten at kroppen greier å kompensere for et trykkfall) kan barnet utvikle plager utover dagen og barnet vil oppleve bedring når det ligger flatt. Ved underdrenasje slipper ventilen for lite væske igjennom og trykket i hodet kan øke og føre til økende ubehag/plager i liggende stilling.
Ved shuntimplantasjon er barnet i den første tiden etter operasjonen mest utsatt for infeksjon eller shuntsvikt.
Det er viktig at alle barn som er behandlet for hydrocephalus, følges opp av en erfaren barnelege. Oppfølging og kontroller skjer fortrinnsvis ved barneavdeling på lokalsykehus. Behovet for eventuelle MR-undersøkelser tilpasses hvert enkelt barn.
Hvis det er første gang barnet blir behandlet for hydrocephalus, gjør vi vanligvis en MR-undersøkelse etter 2 måneder. Videre MR-kontroller bestemmes på bakgrunn av denne undersøkelsen. Hvis det ikke er mistanke om shuntsvikt, venter vi ofte lengre mellom hver MR-kontroll.
Hvis det er gjort et kikkhullsinngrep (3. ventrikkelstomi) blir barnet fulgt opp med regelmessige kontroller. Ved symptomer utfører vi en MR-undersøkelse.
Hos mange barn vil nevrokirurgen også anbefale kontroller hos øyelege. Dette er fordi man kan oppdage et forhøyet hjernetrykk (stasepapiller) ved å undersøke synsnerven der denne går inn i øyeeplet.
I spedbarnstiden vil en normal hodeomkretsutvikling og en normal utvikling, være gode tegn på at hjernetrykket er normalisert.
Barn med shunt skal leve helt normale liv ut ifra egne forutsetninger. Barnet skal motiveres og oppfordres til normal aktivitet. Det er ingen spesielle forholdsregler eller restriksjoner i dagliglivet.
Det er viktig at omsorgspersoner, barnehage og skole kjenner til at barnet har hydrocephalus og er i stand til å oppdage og varsle om mulige symptomer på shuntsvikt. Tidlige symptomer på et forhøyet hjernetrykk kan også være kjennetegn på andre sykdommer, men siden de også kan være tegn på shuntkomplikasjoner er det særlig viktig å være årvåken.
Opplever barnet noen av de overnevnte symptomene, eller man ser at barnet er uvanlig trett, mister bevisstheten eller er vanskelig å vekke, må man mistenke svikt i shuntsystemet og kontakte lege.
Sognsvannsveien 20
0372 Oslo
Rikshospitalet
C6, 4. etasje.
Sognsvannsveien 20
0372 Oslo
Sognsvannsveien 20
0372 Oslo
Voksne pasienter med hydrocephalus og deres pårørende kan ringe, sende mail eller SMS og komme i direkte kontakt med sykepleier som kjenner pasienten. Det er verdifullt.