Tidsubestemt dom til tvungent psykisk helsevern

En særreaksjon er en rettslig reaksjon mot en lovbryter som ikke kan straffes, grunnet utilregnelighet. Det første vilkåret som derfor må være oppfylt for å blir dømt til tidsubestemt tvungent psykisk helsevern er knyttet til lovbryterens skyldevne, som beskriver om en lovbryter kan stilles strafferettslig til ansvar for sine handlinger eller ikke. Dersom man var utilregnelig da handlingen skjedde, er man ikke ansvarlig for handlingen i strafferettslig forstand. Bestemmelsene om utilregnelighet finnes i straffeloven § 20.

For å bli dømt som utilregnelig må retten både mene at lovbryteren hadde en sterkt avvikende sinnstilstand på handlingstiden, og vurdere at gjerningspersonen var utilregnelig "på grunn av" denne tilstanden. 

Utfyllende informasjon om utilregnelighet finner du i publikasjonen Strafferettslig utilregnelighet: regelavklaring og rolleavklaring.

Det andre vilkåret som må være oppfylt for å bli idømt tidsbestemt dom er at  vedkommende har begått eller forsøkt å begå gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art, jf. straffeloven § 62 andre ledd. 

Vilkåret angir den nedre terskelen for hvilke lovbrudd som skal møtes med en særreaksjon, og kravet om gjentagelse markerer at det må dreie seg om mer enn ett lovbrudd.   

Det tredje vilkåret  som må være oppfylt for å bli idømt tidsbestemt tvungent psykisk helsvern er at faren for en ny og alvorlig integritetskrenkelse er særlig nærliggende, jf. straffeloven § 62 andre ledd. Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen for fremtidig kriminalitet.  

I lovforarbeidene står det: "Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen." (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107) 

Retten må i sin vurdering vektlegge: 

• Lovbryterens atferd: "Med begrepet «lovbryterens atferd» sikter en til atferd både forut for og etter lovbruddet. Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 107.) 
• Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.) 
• Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.) 
• Andre muligheter til kontroll og behandling: Det fremgår av lovforarbeidene at "det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 106.) Dette vurderingskriteriet er en påminnelse om at psykisk helsevernloven § 3-3 er samfunnets primære tiltak mot kombinasjonen av alvorlig sinnslidelse og kriminalitet (se Høyesteretts dom HR-2006-1595, avsnitt 31). Særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern er utformet som et supplement til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern (se Særreaksjonsutvalget i NOU 1990:5, s. 14 og 75 og Tilregnelighetsutvalget i NOU 2014:10, s. 305). Det er med andre ord slik at kun i tilfeller der psykisk helsevernloven etter en konkret vurdering ikke ansees å gi samfunnet tilstrekkelig kriminalitetsvern, er det nødvendig med en strafferettslig særreaksjon (se strl. § 62 første ledd).

Grunnvilkåret for å idømme tidsbestemt tvungent psykisk helsevern er at særreaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet, se NOU 1990:5, s. 81. Behovet for å vurdere om en strafferettslig særreaksjon er nødvendig, melder seg allerede ved første gangs behandling i retten. I mange tilfeller vil det være etablert et godt fungerende behandlingsopplegg før rettssaken kommer opp. Retten må da ta stilling til om sivilrettslig tvungent vern er tilstrekkelig, eller om en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å verne samfunnet. Hvis det på pådømmelsestidspunktet ikke finnes et fullgodt alternativ som kan sikre at slike situasjoner ikke oppstår, vil særreaksjon fort anses nødvendig, 

God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.    

Det fjerde vilkåret som må være oppfylt for å bli idømt tidsbestemt tvungent psykisk helsevern er at andre tiltak har vist seg åpenbart uhensiktsmessige. For å idømme en tidsbestemt særreaksjon må retten i sin vurdering se til om det er forsøkt andre tiltak, for eksempel:

• frivillig eller tvungen behandling etter psykisk helsevernloven
• rus- og avhengighetsbehandling
• andre relevante tiltak 

Vilkåret om at andre tiltak har vist seg åpenbart uhensiktsmessige, innebærer ikke et krav om at “ethvert tenkelig tiltak skal være prøvd. Det sentrale må være at særreaksjonen ikke skal idømmes så lenge det ikke er forsøkt andre relevante tiltak som er mindre inngripende.”, se HR-2023-1248-A avsnitt 3.

Vilkåret om andre tiltak må sees i lys av at strafferettslig tvungent psykisk helsevern er et supplement til sivilrettslige tiltak som psykisk helsevernloven kapittel 2 og 3, og helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 10. Både tidsbestemt og tidsubestemt dom på tvungent psykisk helsevern er med andre ord tenkt som en siste utvei, når andre tiltak enn strafferettslige tiltak ikke gir tilstrekkelig vern. 

Fra de tre første ukene og gjennom hele gjennomføringen, skal den faglig ansvarlige gjøre løpende vurderinger av hva som er riktig behandlingsopplegg og sikkerhetsnivå for den domfelte. I denne vurderingen er hensynet til samfunnsvernet helt sentralt.  

Samfunnsvern i denne sammenheng innebærer at helseinstitusjonen er ansvarlig for å hindre at den domfelte begår nye lovbrudd.  

Helsevesenet er ikke ansvarlig for å hindre all slags kriminalitet, men gjentakelse av samme type lovbrudd, med samme alvorlighetsgrad, som den domfelte er dømt for.  For en tidsbestemt dom vil dette si lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art.

Den faglig ansvarlige må alltid balansere samfunnsvernhensynet opp mot hensynet til hva som er det beste behandlingen for den domfelte. Ved en tidsbestemt dom skal disse hensynene vektes likt.

Les mer om samfunnsvern her.