Vi anbefaler at du alltid bruker siste versjon av nettleseren din.
Om særreaksjonene
Tidsubestemt dom til tvungent psykisk helsevern
Formål
Formålet med en tidsubestemt dom til tvungent psykisk helsevern er samfunnsvern (se straffeloven § 62 første ledd og psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd siste setning). Dette innebærer at helsevesenet får ansvar for å hindre gjentakelse av kriminalitet. Den faglig ansvarlige bestemmer hvordan det tvungne psykiske helsevernet til enhver tid skal gjennomføres, men skal legge særlig vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye lovbrudd.
Særreaksjonen er ikke en straff. Formålet er heller ikke å sikre pasienten behandlingsrettigheter (NOU 1990:5, s. 72). Selv om formålet er samfunnsvern, skal den faglig ansvarlige likevel ”våge å prøve nye behandlingsformer slik at den domfelte gradvis får større frihet som kan gjøre en tilbakeføring til samfunnet mulig” (Ot. prp. nr. 87 (1993–1994), s. 117).
Personen må ha begått et (eller flere) lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet eller kunne utsette disse rettsgodene for fare, jf. straffeloven § 62 første ledd.
Det må være nærliggende gjentakelsesfare for en ny og alvorlig integritetskrenkelse, jf. strraffeloven § 62 andre og tredje ledd.
Særreaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet, jf. straffeloven § 62 første ledd.
En særreaksjon er en rettslig reaksjon mot en lovbryter som ikke kan straffes, grunnet utilregnelighet. Det første vilkåret som derfor må være oppfylt for å blir dømt til tidsubestemt tvungent psykisk helsevern er knyttet til lovbryterens skyldevne, som beskriver om en lovbryter kan stilles strafferettslig til ansvar for sine handlinger eller ikke. Dersom man var utilregnelig da handlingen skjedde, er man ikke ansvarlig for handlingen i strafferettslig forstand. Bestemmelsene om utilregnelighet finnes i straffeloven § 20.
For å bli dømt som utilregnelig må retten både mene at lovbryteren hadde en sterkt avvikende sinnstilstand på handlingstiden, og vurdere at gjerningspersonen var utilregnelig "på grunn av" denne tilstanden.
Det andre vilkåret som må være oppfylt for å bli idømt tidsubestemt tvungent psykisk helsevern er at vedkommende har begått eller forsøkt å begå et eller flere lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet, jf. straffeloven § 62 første ledd.
Vilkåret angir den nedre terskelen for hvilke lovbrudd som skal møtes med en tidsubestemt dom. Det er tilstrekkelig at personen har begått ett lovbrudd.
Det tredje vilkåret som må være oppfylt for å bli idømt tidsubestemt tvungent psykisk helsvern er at faren for en ny og alvorlig integritetskrenkelse er nærliggende, jf straffeloven § 62 første ledd. Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen av fremtidlig kriminalitet.
I lovforarbeidene står det: "Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen." (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107)
Retten må i sin vurdering vektlegge:
Lovbryterens atferd: "Med begrepet «lovbryterens atferd» sikter en til atferd både forut for og etter lovbruddet. Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 107.)
Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.)
Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.)
Andre muligheter til kontroll og behandling: Det fremgår av lovforarbeidene at "det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 106.) Dette vurderingskriteriet er en påminnelse om at psykisk helsevernloven § 3-3 er samfunnets primære tiltak mot kombinasjonen av alvorlig sinnslidelse og kriminalitet (se Høyesteretts dom HR-2006-1595, avsnitt 31). Særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern er utformet som et supplement til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern (se Særreaksjonsutvalget i NOU 1990:5, s. 14 og 75 og Tilregnelighetsutvalget i NOU 2014:10, s. 305). Det er med andre ord slik at kun i tilfeller der psykisk helsevernloven etter en konkret vurdering ikke ansees å gi samfunnet tilstrekkelig kriminalitetsvern, er det nødvendig med en strafferettslig særreaksjon (se strl. § 62 første ledd).
Grunnvilkåret for å idømme tvungent psykisk helsevern er at særreaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet, jf. straffeloven § 62 første ledd (se også NOU 1990:5, s. 81). Behovet for å vurdere om en strafferettslig særreaksjon er nødvendig, melder seg allerede ved første gangs behandling i retten. I mange tilfeller vil det være etablert et godt fungerende behandlingsopplegg før rettssaken kommer opp. Retten må da ta stilling til om sivilrettslig tvungent vern etter psykisk helsevernloven kapittel 3 er tilstrekkelig, eller om en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å verne samfunnet. Hvis det på pådømmelsestidspunktet ikke finnes et fullgodt alternativ som kan sikre at slike situasjoner ikke oppstår, vil særreaksjon fort anses nødvendig,
God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.
Ved dom på overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 gjelder øvrige bestemmelsene i psykisk helsevernloven så langt de passer, med unntak av §§ 3-1 til 3-4 og §§ 3-7 til 3-9, jf. psykisk helsevernloven § 5-1.
De første tre ukene skal den domfelte ha døgnopphold i institusjon, phvl. § 5-3. Denne perioden skal gi den faglig ansvarlige anlending til å vurdere innholdet i behandlingen, herunder hva som vil være riktig sikkerhetsnivå.
Deretter bestemmer den faglig ansvarlige hvordan dommen skal gjennomføres, jf. psykisk helsevernloven § 5-3. Det er imidlertid viktig at den faglige ansvarlige ikke står alene med ansvaret for oppfølging av den domfelte og i vurderinger om samfunnsvern. Husk at ledelsen ved institusjonen
har et særlig ansvar for å organisere driften på en måte som gjør det mulig for institusjonen og den faglig ansvarlige å følge sine lovpålagte plikter .
er forpliktet å gjøre tiltak i institusjonen for å redusere risiko for svikt og alvorlige hendelser.
Fra de tre første ukene og gjennom hele gjennomføringen, skal den faglig ansvarlige gjøre løpende vurderinger av hva som er riktig behandlingsopplegg og sikkerhetsnivå for den domfelte. I denne vurderingen er hensynet til samfunnsvernet helt sentralt.
Samfunnsvern i denne sammenheng innebærer at helseinstitusjonen er ansvarlig for å hindre at den domfelte begår nye lovbrudd.
Helsevesenet er ikke ansvarlig for å hindre all slags kriminalitet, men gjentakelse av samme type lovbrudd, med samme alvorlighetsgrad, som den domfelte er dømt for. Ved en tidsubestemt dom vil dette si alvorlige lovbrudd som krenker liv, helse og frihet.
Den faglig ansvarlige må alltid balansere samfunnsvernhensynet opp mot hensynet til hva som er det beste behandlingen for den domfelte. Ved en tidsubestemt dom skal den faglig ansvarlige legge særlig vekt på hensynet til samfunnsvernet.
Dom til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 62 første ledd er tidsubestemt, og varer så lenge det fortsatt foreligger nærliggende risiko for gjentakelse av en ny og alvorlig integritetskrenkelse, se straffeloven § 65 første og fjerde ledd.
De årlige statusrapportene fra faglig ansvarlig til påtalemyndigheten, er tenkt å gi tilstrekkelig informasjon til at påtalemyndigheten selv kan vurdere opphør.
Det tredje vilkåret som må være oppfylt for å bli idømt tidsubestemt tvungent psykisk helsvern er at faren for en ny og alvorlig integritetskrenkelse er nærliggende, jf. straffeloven § 62 første ledd. Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen av fremtidlig kriminalitet.
I lovforarbeidene står det: "Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen." (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107)
Retten må i sin vurdering vektlegge:
Lovbryterens atferd: "Med begrepet «lovbryterens atferd» sikter en til atferd både forut for og etter lovbruddet. Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 107.)
Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.)
Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.)
Andre muligheter til kontroll og behandling: Det fremgår av lovforarbeidene at "det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 106.) Dette vurderingskriteriet er en påminnelse om at psykisk helsevernloven § 3-3 er samfunnets primære tiltak mot kombinasjonen av alvorlig sinnslidelse og kriminalitet (se Høyesteretts dom HR-2006-1595, avsnitt 31). Særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern er utformet som et supplement til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern (se Særreaksjonsutvalget i NOU 1990:5, s. 14 og 75 og Tilregnelighetsutvalget i NOU 2014:10, s. 305). Det er med andre ord slik at kun i tilfeller der psykisk helsevernloven etter en konkret vurdering ikke ansees å gi samfunnet tilstrekkelig kriminalitetsvern, er det nødvendig med en strafferettslig særreaksjon (se strl. § 62 første ledd).
Grunnvilkåret for å idømme tvungent psykisk helsevern er at særreaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet, jf. straffeloven § 62 første ledd (se også NOU 1990:5, s. 81). Behovet for å vurdere om en strafferettslig særreaksjon er nødvendig, melder seg allerede ved første gangs behandling i retten. I mange tilfeller vil det være etablert et godt fungerende behandlingsopplegg før rettssaken kommer opp. Retten må da ta stilling til om sivilrettslig tvungent vern etter psykisk helsevernloven kapittel 3 er tilstrekkelig, eller om en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å verne samfunnet. Hvis det på pådømmelsestidspunktet ikke finnes et fullgodt alternativ som kan sikre at slike situasjoner ikke oppstår, vil særreaksjon fort anses nødvendig,
God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.
Som et minimum må påtalemyndigheten innen det har gått tre år, vurdere om gjentakelsesfaren fortsatt er til stede.
Dersom påtalemyndigheten mener at vilkåret ikke er til stede: Dommen opphører.
Dersom påtalemyndigheten mener at gjentakelsesfaren fortsatt er til stede, tar de saken til retten som vurderer om vilkåret er oppfylt, jf. straffeloven § 65 første og fjerde ledd.
Dersom retten mener at vilkåret er oppfylt: Dommen forlenges med tre nye år.
Dersom retten mener at vilkåret ikke er oppfylt: Dommen opphører.
Dommer kan forlenges i treårsintervaller så lenge gjentakelsesfaren vurderes som til stede.
Begjæring om opphør under gjennomføring
Ett år etter siste rettsavgjørelse kan de klageberettigede begjære opphør av særreaksjonen (strl. § 65 tredje ledd). De klageberettigede er:
Begjæringen bør beskrive hvilke forhold som er endret siden siste dom, og hvilke konsekvenser det har for samfunnsvernet. Dersom statsadvokaten er enig i at gjentakelsesfaren ikke er til stede, kan hen beslutte opphør av dommen. Dersom statsadvokaten mener at gjentakelsesfaren fortsatt er til stede, tar hen ut ny tiltalebeslutning og tar saken til retten som avgjør.
Ved en tidsubestemt dom til tvungent psykisk helsevern kan det begjæres opphør ett år etter siste rettskraftige dom. Merk at dersom pasienten ikke får medhold, vil en ny treårs periode starte med utgangspunkt i siste rettskraftige dom.