OUS-forskere bidrar til å løse 70 år gammelt mysterium

I august 1956 inntraff den verste gruvekatastrofen i Belgias historie.

En brann i kullgruven Bois du Cazier i Marcinelle førte til at giftig røyk og karbonmonoksid spredte seg nedover i sjaktene.

Redningsarbeidet var nærmest umulig. Etter to uker kom en redningsarbeider opp fra dypet og uttalte ordene som ble stående som et symbol på katastrofen: "tutti cadaveri", alle er døde.

Totalt omkom 262 gruvearbeidere, mange av dem gjestearbeidere fra Italia.

Ulykken ble et nasjonalt traume for Belgia og fikk store politiske konsekvenser.

Flere av ofrene lot seg ikke identifisere, og ble til slutt gravlagt side om side, med gravsteiner merket «Inconnu» (ukjent).

Nesten 70 år senere fikk saken nytt liv.

Foto: OUS

En kald sak tas opp igjen

I 2021 besluttet belgiske myndigheter å grave opp levningene av 14 uidentifiserte ofre, etter langvarig press fra pårørende. Håpet var at moderne DNA-teknologi kunne gi svar der datidens metoder kom til kort.

Vinteren 2022 ble vi kontaktet av belgisk politi, som spurte om vi kunne bistå med de statistiske analysene i identifiseringsarbeidet.

Sakene gikk utover det de selv hadde erfaring med, og de kjente til at dette var problemstillinger vi har forsket på. De siste årene har vi publisert flere arbeider om statistiske metoder i krevende identifiseringssaker.

Prinsippet i DNA-basert identifiserings er å sammenligne DNA fra ofrene med slektninger av de savnede personene.

Med tilgang på nære slektninger, som barn eller helsøsken, er dette relativt enkelt, men i Marcinelle-sakene var situasjonen en helt annen: I mange familier fantes det kun fjerne slektninger.

Innledende suksess – og ubehagelige svar

I første fase brukte vi tradisjonelle slektskapsanalyser, basert på 23 standard DNA-markører. Disse er nøye utvalgte punkter i arvematerialet som varierer mye mellom mennesker, og som derfor er godt egnet til å sammenligne slektskap.

Resultatene kom raskt, og ga både gode og dårlige nyheter.

I de to familiene med flest tilgjengelige slektninger lyktes vi: De savnede personene kunne identifiseres blant de 14 ofrene.

Her hadde belgisk politi kommet til samme svar, og etter vår gjennomgang ble funnene presentert på pressekonferanse i Belgia.

Men våre analyser ga også en annen, mer ubehagelig, erkjennelse. For flere familier kunne vi statistisk utelukke samtlige av de 14 levningene.

Hvordan kunne det være mulig?

Svaret er dessverre ganske opplagt. Identifiseringsarbeidet i 1956 manglet våre moderne metoder, og var utvilsomt sårbart for feil.

De savnede i disse familiene ble trolig feilidentifisert etter ulykken og overlatt til annen familie.

Et svakt signal – tilfeldig?

Én familie skilte seg likevel ut. Her hadde vi DNA profiler fra tre fjerne slektninger av den savnede (se Figur 1).

Med et slikt utgangspunkt er tradisjonelle analyser nærmest sjanseløse, og de ga som forventet ingen klare svar.

Likevel dukket det opp et svakt signal mot et av de 14 oppgravde ofrene, merket CW063. Det var langt fra nok til å trekke en konklusjon.

Dette kunne være riktig person, men kunne også skyldes ren tilfeldighet.  

Foto: OUS

Nye metoder – og et ess i ermet

For å komme videre tok vi i bruk en nyere type DNA-analyse, i samarbeid med kollegaer ved Rättsmedicinalverket i Sverige. Her dekodes tusenvis av små genvariasjoner, kalt SNP-markører, som ligger spredt over hele arvematerialet.

Slike data gjør det mulig å lete etter sammenhengende DNA-segmenter som deles identisk mellom slektninger. Antall slike segmenter, og hvor lange de er, gir et langt klarere bilde av slektskapet enn tradisjonelle beregninger, som ser på markører enkeltvis og uavhengig av hverandre.

I tillegg hadde vi et ess i ermet: analyser av X-kromosomet. Med sitt spesielle arvemønster (blant annet arves det ikke fra far til sønn) har X-kromosomet variabel nytteverdi i slektsanalyser.

Noen ganger er det ubrukelig, mens andre ganger er det et kraftig verktøy.

I vår sak var vi maksimalt heldige. Beregninger viste at alle de tre slektningene burde dele store deler av X-kromosomet med den savnede. Man kan si at de var spesielt nære X-slektninger.

Løsningen

Ved hjelp av et egenutviklet program lette vi etter delte DNA-segmenter hos CW063, og fant dem!

Både på X-kromosomet og på de øvrige kromosomene stemte mønstrene med det slektstreet tilsa. Sannsynligheten for at dette skulle oppstå tilfeldig er i praksis null.

Dette ble det avgjørende beviset, og sommeren 2024 kunngjorde belgisk politi at offeret CW063 var formelt identifisert.

Hans navn var Rocco Ceccomancini, italiensk fremmedarbeider i Marcinelle-gruven.

Han var bare 19 år gammel da han omkom i ulykken.

Les mer

• Katastrofen i 1956 rystet Belgia. Nå har norske forskere gitt etterlatte svar
• How the Marcinelle mine tragedy shaped Italian migration to Belgium
• Using autosomal and X-chromosomal SNPs to identify a victim of the 1956 Marcinelle mining disaster - ScienceDirect
• Marcinelle mining disaster - Wikipedia
• QuickPed: Online gratisverktøy for å tegne og analysere slektstrær.
• Avdeling for rettsmedisinske fag - Oslo universitetssykehus HF