Kroppen forteller hvalfangernes historie
Hva gjorde egentlig Europas tidlige hvalfangst med menneskene som deltok? Nye funn fra Svalbard gir et sjeldent svar – helt ned på skjelettnivå.
Foto: Foto: Lise Loktu © NIKU
En ny studie fra Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) og Oslo universitetssykehus (OUS) gir et unikt innblikk i hvordan livet som hvalfanger i Arktis satte spor i kroppen.
Ved gravplassen Likneset i Smeerenburgfjorden på Svalbard har forskere analysert levningene etter menn som døde under hvalfangst på 1600- og 1700-tallet. Skjelettene forteller en tydelig historie: tungt fysisk arbeid, sykdom, ernæringsmangel og belastninger – ofte fra ung alder.
Foto: Foto: Lise Loktu og Espen Olsen, sysselmesteren på Svalbard
Studien, Skeletons in the Permafrost: Exploring Climate-Driven Heritage Loss and Occupational Health at the Early Modern Whaling Burial Site of Likneset, Svalbard, er gjennomført av forsker Lise Loktu (NIKU) og rettsantropolog Elin Therese Brødholt (OUS).
Kroppen som historisk arkiv
– Dette materialet er helt spesielt fordi det gir oss tilgang til kroppen som historisk arkiv, sier prosjektleder Lise Loktu.
– Vi kan se hvordan arbeid, kosthold, sykdom og arbeidsmigrasjon faktisk har satt spor i menneskene som deltok i hvalfangsten.
Gravplassen på Likneset er den største på Svalbard. Her er levninger bevart i permafrost – sammen med tekstiler, trekister og annet organisk materiale som sjelden overlever i arkeologiske funn.
Studien bygger på analyser av 20 individer fra utgravninger gjennomført i tre perioder: 1985–1990, 2016 og 2019. Dette gjør det mulig å studere både helse og hvordan bevaringsforholdene har endret seg over tid.
Unge kropper – hardt belastet
Et av de mest slående funnene er hvor tidlig kroppen bar preg av belastning.
– Mange døde unge, men hadde likevel tydelige spor etter hard fysisk slitasje, sier Elin Therese Brødholt.
Foto: Foto: Lise Loktu © NIKU
Forskerne fant omfattende slitasjeforandringer iblant annet:
- skuldre og overkropp
- ryggsøyle
- hofter og knær
Dette tyder på et liv preget av tungt, repetitivt arbeid – som roing, trekking, løfting og håndtering av tauverk i krevende arktiske forhold.
Sykdom, mangel og tøffe oppvekstvilkår
Skjelettene avslører også tydelige tegn på sykdom og ernæringsmangel.
Nesten alle individene hadde forandringer som tyder på skjørbuk – en alvorlig mangel på vitamin C som var utbredt blant sjøfolk.
– Dette kunne føre til smerter, svekkelse og i verste fall død, forklarer Brødholt.
Tennene gir i tillegg et innblikk i barndommen: Over halvparten hadde emaljedefekter, som tyder på sykdom eller underernæring tidlig i livet.
– Dette er ikke bare en historie om et hardt arbeidsliv i Arktis, men også om krevende oppvekstvilkår før de kom dit, sier hun.
Foto: Foto: Elin T. Brødholt © NIKU.
En internasjonal arbeidsstyrke
Hvalfangsten i Arktis var en av Europas første store energiindustrier, der hvalolje ble brukt til blant annet belysning, oppvarming og produksjon.
Studien tyder på at arbeiderne kom fra flere deler av Europa. Isotopanalyser peker blant annet mot:
- Nederland
- norske kystområder
– Vi ser konturene av en transnasjonal arbeidsstyrke, der mennesker fra ulike land møttes i et felles arbeidsregime i Arktis, sier Loktu.
Et unikt arkiv i ferd med å forsvinne
Samtidig som forskningen gir ny kunnskap, peker den også på en alvorlig utfordring: materialet er i ferd med å brytes ned.
Sammenligninger over tid viser at bevaringsforholdene har blitt dårligere. Klimaendringer fører til:
- tining av permafrost
- økt erosjon
- raskere nedbrytning av organiske materialer
– Når disse gravene brytes ned, mister vi et helt arkiv over menneskers liv, helse og arbeid, sier Loktu.
Må inn i klimaarbeidet
Forskerne mener kulturminner som dette må få en tydeligere plass i klima- og forvaltningsstrategier.
– Hvis ikke risikerer vi å miste noen av de mest unike kildene vi har til både menneskelig historie og klimaendringenes konsekvenser i Arktis, sier Loktu.
Finansiering: Studien er støttet av Svalbards miljøvernfond og NIKU.
Lenker:
Avdeling for rettsmedisinske fag - Oslo universitetssykehus HF