Skal vi forlenge livet, eller skal vi forlenge døden?

Det bor i underkant av 5,5 millioner mennesker i Norge. Gjennomsnittlig levetid er over 80 år både for menn og kvinner. Og vi blir eldre og eldre. Med økende levealder akkumulerer vi sykdommer på veien. Det vil si at jo eldre vi blir, jo flere sykdommer får vi.

Jeg er lege. Jeg jobber med mennesker. Mennesker med historier og liv og sykdom og død. Hele spekteret. Hver dag. Og jeg er opplært til å redde liv. Det er min oppgave!

Det store spørsmålet er - gjør jeg det?

Den eldre kommer til Akuttmottaket

Så fort en pasient kommer inn døra i Akuttmottaket, starter kampen. Det kan stå et team klart med ti fagpersoner for å ta imot den syke. 

Foto: Privat

Vi kaster oss over pasienten, sikrer luftveier, klipper klær, undersøker, stikker, tar prøver, legger i sjokkleie, gir væske, gir medisiner, sender på CT, diskuterer, konfererer, og forsøker med alt vi har av kunnskap og hjelpemidler og utstyr for å redde pasienten.

Skal vi gjøre det når pasienten er 91 år, bor på sykehjem, har demens og er uten språk, med hjertesvikt og nyresvikt og uhelbredelig kreftsykdom?

Skal vi gjøre det når pasienten har sagt at hun er mett av dage?

Redder jeg liv da?

Min mormor bodde på sykehjem siste tiden. Hun var hjertesyk, måtte ha oksygen og klarte seg ikke hjemme alene. Hun var klar i hodet. Leste tre aviser hver dag. Diskuterte politikk og fikk besøk minimum fire ganger i uka.

Da hun ble 89, sa hun fortrolig til meg en kveld: "Nå dør jeg Tonje! Jeg er klar, og du kommer til å klare deg bra!"

Jeg tenkte ikke på at mormor skulle dø. Hun hadde jo alltid vært der, så jeg svarte: "Ikke ennå, mormor."

Tre dager senere døde mormor.

Jeg holdt henne i hånda, snakket med henne, strøk på henne. Og hun sovnet stille og trygg og tilfreds i egen seng.

Det skjer ikke i Akuttmottaket. Der er det ingen som dør stille og rolig med sine nære rundt seg.

Tre scenarier

Hvis vi går tilbake til 91-åringen som legges inn i Akuttmottaket, så kan det ende i tre scenarier.

1.      Død i Akuttmottaket

2.      Død på sengepost

3.      Død på sykehjem

Død i Akuttmottaket er det mest kaotiske og den mest ensomme måten å dø på, mener jeg. Her har ingen pårørende rukket å komme.

Det eneste pasienten eventuelt skulle få med seg er ubehag, smerte og ukjente mennesker med munnbind og hansker.

Død på avdeling er mer skånsom, kanskje. Der er det litt mer tid. Ofte blir pasienten såpass stabilisert og det gjøres et iherdig forsøk på gjøre pasienten frisk fra den akutte sykdommen.

Hårfin balanse

Kanskje er det lungebetennelse. Men med en akutt sykdom så forverres de akkumulerte sykdommene også. Hjertesvikten forverres. Når vi behandler hjertesvikten, forverres nyresvikten og omvendt. Her søker vi en hårfin balanse.

Antibiotika kan ta infeksjonen. Men det tar tid før pasienten merker effekt. Pasienten er for dårlig til å spise og drikke, så det gis intravenøst. Intravenøs væske forverrer også hjertesvikten. Pusten blir dårligere, både av infeksjon, men også av vann i lungene på grunn av hjertesvikt.

Vi kan tappe noe av væsken. Det gir smerter og ubehag, eller vi kan behandle med vanndrivende, eller begge deler, men vanndrivende forverrer nyrefunksjonen. Vi legger urinkateter og tar på bleie. For å sikre oksygen rundt i kroppen og til hjernen, gir vi oksygen. Det blir mange slanger!

Pasienten kan ikke si fra selv, men blir urolig ved smerter og ubehag, antagelig delirisk.

Vi kan gi beroligende og Morfin slik at pasienten forhåpentlig blir liggende i en harmonisk rus, men ikke våken. For problemet er at når du er 91 år og multisyk, så har du ingen reservekapasitet til å håndtere mer stress, som en lungebetennelse.

All reservekapasitet går med til livet uten sykdom. Blir du syk, så kollapser balansen i den gamle kroppen.

Foto: Shutterstock

Hvilke muligheter har vi?

Hvis pasienten mot all formodning har sagt til pårørende eller en pleier at hun er mett av dage, ja, da har vi dessverre samme scenario så fort pasienten kommer inn døra på sykehuset.

For denne pasienten skulle jo aldri blitt sendt bort fra det trygge og inn på sykehuset.

Fokuset i Akuttmottaket er å redde liv. Det blir en mis-match i hva pasienten ønsker og hvor pasienten befinner seg, rent fysisk.

I tillegg må legen vurdere om pasienten var samtykkekompetent den gang den sa dette til pårørende eller det ble nevnt i en journal.

Og hvordan vet vi at denne informasjonen fortsatt stemmer? Journaldokumentet er to år gammelt. Pasienten kan ha endret mening? Hun er per nå ikke i stand til å gjøre rede for seg. Samtidig har pasienten kommet inn på sykehuset.

Noen har vurdert at pasienten skal inn på sykehus for behandling. Nå er pasienten stabilisert gjennom det absolutt kritiske. Skal vi avslutte da? 

Det blir en umulig oppgave. Hvordan skal vakthavende lege gjøre kloke valg her?

Det må gjøres i forkant! Vi må stoppe før vi starter, før vi ringer ambulansen!

Etter akuttmottaket

Etter at pasienten har vært gjennom utallige undersøkelser og utredninger, som tapping av lunger, delir, smerter, og det er avholdt møter med pårørende og det konferert med geriater, infeksjonslege, hjertelege, nyrelege, så dør pasienten.

Det kan ta to dager og det kan ta tre uker. Men pasienten dør i morfinrus i en sykeseng med sterile vegger uten en eneste kjent eiendel rundt seg med eller uten pårørende.

Hvis pasienten på 91 år skulle greie seg gjennom denne akutte sykdommen, og flytte tilbake til sykehjemmet, hva er igjen av livet da? For det som er helt sikkert er at denne pasienten er betydelig dårligere nå sammenliknet med før den ble lagt inn med akutt sykdom.

For hver sykdom eller påkjenning, så tappes den gamle kroppen. Hvis pasienten før innleggelse var i stand til å gå på toalettet med støtte, så er pasienten antakelig sengeliggende og bruker bleier nå.

Og hvis pasienten før innleggelse var i stand til å kjenne igjen sine nære, så greier den antakelig ikke det nå. Et ikke helt uvanlig scenario er at pasienten kommer tilbake på sykehjemmet for å dø.

Er dette å redde liv?

Skal ikke en 91 åring få lov å dø med verdighet? 

Snakker vi nok om døden?

En 91-åring som har tenkt på døden er en ordinær 91-åring, men en 91-åring som har snakket med sine pårørende om døden er en eksepsjonell 91-åring. For det skjer ikke. Uansett hvor sikkert det er at vi alle skal dø, så snakker vi ikke om det med de gamle. Vi tør ikke. Det er for trist. For mørkt.

Tar vi håpet fra de gamle da? Nei, det gjør vi ikke! For 91-åringen har selvfølgelig tenkt på døden!

Vi har alle tenkt på døden! For vi skal alle dø! Ingen blir helbredet fra døden, spesielt ikke når man er 91 år, multisyk, dement og med en ny akutt sykdom. Og det er ingen kur ved å komme inn på sykehus. Heller tvert om. Det må vi skjønne!

Døden kommer til slutt som en naturlig avslutning på et langt liv. Vi vet bare ikke akkurat når, men vi må snakke om døden og vi må forberede oss på døden.

Vi må gjøre døden så skånsom, trygg og smertefri som overhodet mulig. Det gjør vi, etter min mening, IKKE med en akutt sykehusinnleggelse!

Vi gjør det ved å være i forkant. Vi må snakke sammen og vi må systematisk føre det inn i journalen på sykehuset, på sykehjemmet og hos fastlegen. 

• Hvordan vil jeg at den siste tiden min skal være?
• Hvordan ønsker jeg å møte døden?
• Hva er jeg redd for?
• Vil jeg inn på sykehus når jeg er 91 år og multisyk og ikke kan gjøre rede for meg?
• Vil jeg bli påført mer smerte og ubehag? 
• Eller ønsker jeg å få dø med mine kjære rundt meg i min egen seng?

Dø i egen seng – ikke akuttinnleggelse 

Det siste scenario, nemlig det å få dø i egen seng på sykehjemmet uten sykehusinnleggelse, som min mormor, blir pasienten fratatt i det ambulansen tilkalles. Da er det kjørt.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt alltid - vi må tenke oss godt om før vi velger å flytte en 91-åring fra sykehjem til sykehus. 

Vi som helsepersonell må forstå når vi gjør mer vondt enn godt! Vi må forstå når vi faktisk redder liv. Og alle andre må forstå at sykehuset ikke kan kurere døden!

Vi må vite når vi forlenger livet og vi må vite når vi forlenger døden!

Jeg vil forlenge livet!

OUS Debatt

Mandag 6. november, 2023 arrangerer vi OUS debatt på Litteraturhuset.

Her kan du lese programmet og følge debatten direkte