Diagnostisk utredning av voksne ved spørsmål om utviklingshemming

• Psykolog bør ha hovedansvaret for å diagnostisere og klassifisere graden av utviklingshemming.
• Pasienter som får diagnosen utviklingshemming, bør få tilbud om medisinsk utredning og årsaksutredning.
• Ved klinisk indikasjon bør det vurderes om pasienter som ikke får diagnosen utviklingshemming, bør undersøkes av lege.
• Det bør individuelt vurderes om det er behov for supplerende fagkompetanse utover psykolog og lege.
• Den som stiller diagnosen utviklingshemming, har ansvar for å informere pasient og nærmeste pårørende om konklusjon etter utredning.  

• Det bør foreligge tilstrekkelig begrunnet mistanke om, eller påvist utviklingshemming og/eller kognitiv svikt som indikasjon for utredning. Svekkelsen må ha vist seg før fylte 18 år.
• Diagnostisk utredning bør utsettes dersom det er tilstander hos pasienten, eller faktorer i pasientens miljø, som i betydelig grad kan påvirke pasientens fungering og ytelser i en test- og observasjonssituasjon.  

• Det bør alltid være en forberedende samtale med pasient og nærmeste pårørende eller andre som kjenner pasienten godt før oppstart av utredningen.
• Tolk bør alltid benyttes når pasient eller pårørende med begrensede norskkunnskaper skal informeres om utredningen.
• HAVO bør ha rutiner for å vurdere samtykkekompetanse hos pasienter som henvises for utredning ved spørsmål om utviklingshemming.
• Ved behov for innhenting av supplerende informasjon og utveksling av opplysninger om pasienten med annen helse- og omsorgstjeneste, bør det innhentes samtykke fra pasienten eller nærmeste pårørende.
• Det skal alltid innhentes samtykke fra pasienten eller nærmeste pårørende til innhenting og utveksling av informasjon om pasienten til sektorer utenfor helsetjenesten.
• Det bør komme frem av journalen hvordan brukermedvirkning er ivaretatt.
• Informasjon om helsepersonells melde- og opplysningsplikt bør gis så tidlig som mulig i utredningsprosessen der dette kan ha relevans. Eksempelvis vedrørende helsekrav til førerrett og melding til barnevernet.  

• Testsituasjonen bør være i henhold til det som er beskrevet i testmanualene.
• Testleder må være kjent med funksjonsvansker og medisinske tilstander hos pasienten som krever særlig tilrettelegging av testsituasjonen. Eksempler på det kan være fatigue, epilepsi, og nedsatt syn/hørsel.
• Ved bruk av medisiner eller rusmidler som kan påvirke kognitiv funksjon, kan testleder i samråd med lege, vurdere hvordan det kan tilrettelegges slik at medisinbruken får minst mulig innvirkning på testresultatet.
• Testrommet bør være tilrettelagt med henblikk på funksjonell møblering, syns- og hørselsinntrykk som kan virke distraherende.
• Testleder bør tilrettelegge for at pasienten opplever testsituasjon som trygg for å yte sitt beste.
• Dersom det er behov for at andre er til stede i testrommet, bør de plasseres slik at man unngår forstyrrelser, og de må instrueres om å forholde seg passive under testingen.
• Er det kjent at pasienten har forhøyet voldsrisiko, bør pasienten ha med en kjent person som kan håndtere en eventuell utagering. Testleder bør forberede gjennomføring av utredning med tanke på plassering av personer i rommet og det fysiske miljøet. Vurder om pasienten skal testes i kjent miljø.
• Tilrettelegginger, hjelp og forstyrrelser i testsituasjonen skal dokumenteres i protokollen og tas med i tolkningen av resultatene.  

• De nyeste Wechslertestene bør være førstevalg (WAIS-IV, WISC-V eller WPPSI-IV) ved kartlegging av pasientens evnenivå.
• Ved statistisk signifikant sprik mellom verbal forståelse og perseptuell resonnering, bør man vurdere å supplere med annen evnetest og nevropsykologisk undersøkelse.
• Ved betydelig sprik i evneprofilen anbefales det å rapportere fullskalamålet, i tillegg til at det gis en beskrivelse av og forklaring på spriket mellom ulike deltester og skalaskårer.
• Supplerende IQ-tester og erstatningsdeltester bør primært brukes for å utforske styrke- og vanskeområder.
• Psykolog bør også ved jevne evneprofiler vurdere om det er behov for supplerende tester.
• Ved testing av pasienter med betydelige utfordringer med språk og kommunikasjon, bør fullskalamålet fra evnetesten suppleres med beskrivelser og tolkning av verbal forståelsesindeks og perseptuell resonneringsindeks fra WAIS-IV.
• Det bør gå minst ett år før pasienten testes med den samme evnetesten. Unntak fra dette bør dokumenteres og begrunnes.
• Ved utredning der WAIS-IV ikke lar seg gjennomføre på standardisert vis grunnet pasientens lave fungering, kan det brukes evnetest for ungdom eller barn.
• Spesielle hensyn bør tas ved utredning av eldre.

• Adaptiv fungering bør kartlegges ved hjelp av kartleggingsskjemaene Vineland-3 eller ABAS-3.
• Informantene som besvarer spørsmålene må kjenne pasienten godt og ha observert pasientens typiske atferd i ulike sammenhenger (for eksempel hjemme, på arbeid, fritidsaktiviteter og skole).
• Testleder bør avklare om skjemaet skal gjennomføres som selvutfylling eller intervju. Dersom informanten selv fyller ut skjemaet, er det viktig med en grundig forklaring av skåringskriteriene på forhånd. Ved behov kan en ha en samtale i etterkant om noe fremstår som uklart.
• Dersom kartleggingen av adaptive ferdigheter ikke bidrar med tilstrekkelig informasjon, bør utredningen suppleres med observasjon av personen.
• Kartlegging og vurdering av adaptiv fungering kan kreve utstrakt bruk av klinisk skjønn og erfaring.  

• Utredning av utviklingshemming hos personer med omfattende og sammensatte vansker bør tilrettelegges eller modifiseres, slik at tiltak er basert på kunnskap om den enkelte persons fungering.
• Den som utreder, bør ha diagnosespesifikk kunnskap og god kjennskap til kartleggingsinstrumentene som benyttes.
• For voksne med omfattende tale- og bevegelsesvansker bør responsmodaliteten endres, slik at de kan svare på oppgavene.
• Fordi det kan være vanskelig å vite om en voksen person med store motoriske vansker også har store kognitive vansker, bør en forsøke testoppgaver med endret responsmodalitet før en modifiserer utredningen.
• Voksne med omfattende sansetap og/eller kommunikasjonsvansker må få benytte sine hjelpemidler under utredningen. Det er viktig å sikre at personen har tilgang til et kommunikasjonshjelpemiddel som muliggjør svar på språklige oppgaver som svarer til personens reelle forståelsesnivå.
• Testingen må legges særskilt til rette, slik at en måler evnenivået og ikke personens sensoriske vansker. Om mulig bør en samarbeide om utredningen med fagavdelinger innenfor Statped som har spesialkompetanse på sansetap.
• Standardiserte kartleggingsverktøy for vurdering av adaptive ferdigheter bør brukes med forsiktighet, da mange av spørsmålene forutsetter at personen ikke har vesentlige vansker med syn, hørsel eller motorikk. Det må tas hensyn til at motoriske vansker og sansetap kan påvirke testresultatet.
• Ved tolkning og vurdering av resultatene bør det tas særlig hensyn til hvordan allmenntilstand, ernæringsstatus, smerter, epilepsi, medikamenter og eventuelt bruk av rusmidler kan påvirke testresultatene.  

• Under inntakssamtalen og/eller anamnesen er det viktig å supplere med spørsmål som kan belyse kulturspesifikke forhold og tidligere skolegang som vil kunne påvirke resultatene av undersøkelsen.
• Anbefalte utredningsverktøy for diagnostisering av utviklingshemming bør benyttes (WAIS-IV, Vineland-3/ABAS-3).
• Testleder bør vurdere behov for å supplere utredningen med nonverbale tester.
• Vær oppmerksom på mulige feilkilder som kan oppstå ved tolkede samtaler.
• I den endelige diagnostiske avklaringen bør fullskala-IQ brukes med større forsiktighet enn det som vanligvis er anbefalt.
• Adaptive ferdigheter bør tillegges særlig vekt ved diagnostisering.
• Problemstillinger knyttet til språk, kultur og etnisitet bør gjøres rede for i den skriftlige rapporten.  

• Fullstendig anamnese innhentes før en setter i gang andre medisinske undersøkelser.
• Somatisk undersøkelse, inkludert orienterende nevrologisk og psykiatrisk undersøkelse, utføres på alle som utredes for mulig utviklingshemming.
• Orienterende blodprøver tas.
• Genetisk utredning utføres ved sterk mistanke om eller bekreftet utviklingshemming.
• Blodprøver fra biologiske foreldre kan være aktuelt å teste som ledd i utredning av personen som utredes, spesielt ved analyse av store genpaneler.
• Metabolsk screening/biokjemiske analyser bør utføres, spesielt indisert ved nevrologiske og nevropsykiatriske tilleggsfunn.
• Cerebral MR utføres, alternativt cerebral CT.
• EEG utføres på indikasjon.
• Hørsels- og synsundersøkelse utføres på indikasjon.  

• På indikasjon bør det gjøres en utredning av psykisk helse ved utredning av utviklingshemming.
• Medikamenters og rusmidlers effekt på kognitiv funksjon bør vurderes.
• Somatiske årsaksforklaringer, miljømessige forhold og tegn på kognitiv overbelastning bør vurderes.
• Det bør alltid vurderes om psykisk lidelse kan forklare prestasjoner på kognitiv testing og adaptive ferdigheter.
• Særlig ved alvorlig psykisk lidelse bør det sannsynliggjøres før man konkluderer, at grunnlaget for en utviklingshemming var til stede før fylte 18 år, da man ofte ser et fall i IQ-skåre fra debut av den psykiske lidelsen.
• Ved mistanke om autismespekterforstyrrelser (ASF) hos voksne med utviklingshemming, bør en nærmere utredning gjennomføres i tråd med retningslinjen for utredning og diagnostisering av ASF.
• Utredning av hyperkinetiske forstyrrelser bør skje i henhold til Nasjonal faglig retningslinje for utredning og diagnostikk av ADHD.
• Det må sannsynliggjøres at symptomer på hyperkinetisk forstyrrelser har vært til stede gjennom barnealder, at de sees på tvers av livsarenaer, samt går utover det en forventer ved aktuelt evnenivå.
• Spesifikke utviklingsforstyrrelser er diagnoser som kan settes på voksne forutsatt at vanskene også har vært til stede i utviklingsperioden.  

• Diagnosen psykisk utviklingshemming skal stilles når evnenivå og adaptive ferdigheter er pålitelig utredet og tilfredsstiller kriteriene for diagnosen.
• Diagnostiseringen bør bygge på en tverrfaglig vurdering, der psykososiale, motoriske, språklige og medisinske forhold som kan påvirke prestasjoner på tester, inngår i den samlede vurderingen.
• Dersom evnenivået er høyere enn de adaptive ferdighetene, bør evnenivået i hovedsak benyttes for å presisere alvorlighetsgrad.
• Dersom de adaptive ferdighetene med sikkerhet er høyere enn evnenivået, bør de adaptive ferdighetene i hovedsak styre vurderingen av alvorlighetsgrad.
• Dersom det er store forskjeller mellom evnenivå og adaptive ferdigheter, bør det gjøres en vurdering av hva årsaken til dette kan være.
• Diagnostisk vurdering basert på klinisk skjønn alene bør unngås, men utredningen kan suppleres med større innslag av klinisk skjønn i tilfeller hvor standardisert utredning er vanskelig eller umulig.
• Atferdsproblemer skal kodes med bruk av underklassifikasjon på fjerdetegnsnivå sammen med diagnosene F70–F79.  

• Resultatene etter en diagnostisk utredning bør oppsummeres i en psykolograpport, eventuelt i en tverrfaglig rapport, i tillegg til medisinske epikriser.
• Utredningsrapporten bør inneholde diagnose(r), bakgrunn for utredning, anamnese, problemstillinger, tidligere utredninger, metodebeskrivelse, resultater fra testing med standardiserte verktøy, inkludert for eksempel Vineland-3, samt kvalitative observasjoner, etiologi, vurdering og konklusjon.
• Det anbefales å definere de kvalitative begrepene som benyttes i rapporten.
• Prosentiler eller standardavvik kan i tillegg benyttes for å tydeliggjøre resultatene.
• Rapporten bør inneholde anbefalinger for videre oppfølging i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten.
• Avtaler om at pasienten vil bli innkalt til ny utredning, eller informasjon om forhold som tilsier at pasienten bør henvises på nytt for ny diagnostisk vurdering, bør beskrives i rapporten.  

• De som har vært ansvarlige for utredningen bør informere pasient om resultatet av utredningen i en egen samtale.
• Pasienter som vurderes å ha samtykkekompetanse, skal samtykke til at pårørende og relevante tjenesteytere får informasjon om konklusjon av utredningen. Det anbefales at en alltid forsøker å få samtykke til dette.
• Pasienter med lett utviklingshemming bør få informasjon om sin diagnose, selv om nærmeste pårørende og/eller andre pårørende/tjenesteytere kan være tvilende til det. Informasjon til pasienter med andre grader av utviklingshemming må vurderes individuelt.
• Tilbakemeldingen skal være tilpasset pasienten og pårørendes individuelle forutsetninger, som modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn.
• Tolk bør alltid benyttes når pasient eller pårørende med begrensede norskkunnskaper informeres etter utredning.
• Når pasienten får diagnosen utviklingshemming bør pasienten og/eller nærmeste pårørende/pårørende;
  • tilbys minst en oppfølgingssamtale etter tilbakemeldingen - videre behov for psykoedukasjon bør tilpasses den enkelte
  • få informasjon om relevante kompetansesenter og brukerorganisasjoner
  • avklare hvilke tjenester det ønskes skal få informasjon om pasientens tilstand etter utredning
  • avklare om og hvordan mindreårige søsken og mindreårige barn skal informeres
• Hvis pasient og/eller nærmeste pårørende motsetter seg at andre instanser skal motta informasjon om diagnose, bør det tilrettelegges for dialog om nytten av at andre instanser er informert.

• Epikrise bør sendes til instanser som har et ansvar for oppfølging av pasient etter utredning, forutsatt at det er innhentet nødvendig samtykke til det.
• For å sikre faglig forsvarlig oppfølging bør fagpersoner i relevante kommunale tjenester involveres i oppfølgingssamtaler om diagnoseforståelse og om hvilke konsekvenser funnene kan ha for pasienten.  

Regional kompetansetjeneste for habilitering (RKHAB). Regional retningslinje for diagnostisk utredning av voksne ved spørsmål om utviklingshemming [nettdokument]. Oslo: RKHAB [oppdatert 25. mars 2026, lest x​x.xx.xx]. Tilgjengelig fra: https://www.oslo-universitetssykehus.no/fag-og-forskning/nasjonale-og-regionale-tjenester/regional-kompetansetjeneste-for-habilitering-rkhab/regional-retningslinje-for-utredning-av-utviklingshemming-hos-voksne/