Antibiotikaresistens – den langsomme pandemien

Tekst: Dag Berild, professor Dr.med. og tidligere overlege ved Infeksjonsavdelingen ved Oslo universitetssykehus (OUS). Illustrasjonstegninger: Øystein Runde. Fra boken "Antibiotika. Helt og antihelt" av Dag Berild og Øystein Runde. Foto: Shutterstock og OUS.

​Hvorfor blir bakteri​ene resistente?

Alle mennesker har cirka to kilo bakterier i kroppen. Disse bidrar til å fordøye maten, de danner vitaminer og fettsyrer, og beskytter oss mot fremmede bakterier. De er vår «sparringpartner» for modningen av vårt immunsystem, fungerer som et eget organ og kalles vårt mikrobiom.

​I en bakteriepopulasjon er det alltid et mindretall av resistente bakterier. Når vi gir antibiotika, slår vi de sykdomsfremkallende bakteriene i hjel. Men, som en bivirkning, utrydder vi den normale bakteriefloraen og gir de få resistente bakteriene i mikrobiomet et fortrinn. 

De formerer seg raskt. For eksempel har E.coli, som er en tarmbakterie, en generasjonstid på 17 minutter. Deretter erstatter de den opprinnelige følsomme bakteriefloraen. Disse resistente bakteriene kan så overføres fra pasient til helsepersonell, og videre ut i naturen. 

Det er en klar sammenheng mellom bruk av antibiotika og utvikling av resistens. 

Hvilke konsekvenser har antibiotikaresi​stens?​

Grovt sett dobles dødeligheten ved resistente bakterier. Det kan skyldes at den korrekte behandlingen blir forsinket fordi den erfaringsbaserte behandlingen ikke treffer. Reserveantibiotikaene er som oftest dårligere, og har flere bivirkninger enn primærmidlene.

Resistens tvinger oss til å bruke bredspektrede antibiotika, som er mer resistensdrivende enn smalspektrede midler. Dette har ført til at enkelte steder i verden ikke lenger har virksomme antibiotika. 

Foreløpig dør det cirka 1,3 millioner mennesker per år av antibiotikaresistens. Det blir også dyrt. Hvis vi ikke setter inn globale tiltak mot resistens nå, vil det ifølge Verdensbanken koste 1,1-3,8 prosent av verdens «brutto nasjonalprodukt» på grunn av tapt produktivitet og økt sykdomsbyrde og dødelighet. 

Hva har vi forsket på ​​​

Formålet for vår forskning har vært å forbedre bruken av antibiotika, noe som i praksis betyr mindre bruk. 

​På den måten kan vi bevare antibiotika som virksomme midler inntil vi eventuelt klarer å utvikle nye antibiotika. 

Vi startet i det små med en studie på barneavdelingen på Aker sykehus. 

Ved å utarbeide retningslinjer for antibiotika og implementere disse, halverte vi antibiotikabruken uten at det gikk ut over kvaliteten av behandlingen. 

Vi utviklet også en effektiv metode til å kartlegge diagnoserelatert antibiotikabruk som ble brukt med suksess ved et stort barnesykehus i St. Petersburg. Denne metoden brukes nå internasjonalt både i og utenfor sykehus til å få et raskt overblikk over hvordan antibiotika brukes. 

På denne måten vet vi hvor vi skal sette inn tiltak. Vi har også arbeidet med forbedringer av målemetoder for bruk av antibiotika - det er jo ikke mulig å forbedre noe hvis vi ikke kan måle det korrekt. Vi har et godt samarbeid med Institutt for samfunnsmedisin, Farmasi og har hatt felles dr. gradsstipendiater med Antibiotikasenteret for primærmedisin som er lokalisert på OUS Ullevål.

Ingen nye antibiotika i k​​jømda​​

Det siste nye antibiotikum kom for over trettiår siden. Det skyldes at det er dyrt og vanskelig å utvikle disse for hvem vil satse økonomisk på noe som skal brukes minst mulig? Hvis vi får nye midler, må disse klausuleres til alvorlige infeksjoner og ikke brukes ved snørr og tårer. ​

Resistenssituasjonen i No​​​rge​​​

I Norge har vi relativt lite, men økende resistens. Noe av de resistente bakteriene produserer vi selv ved overforbruk og feilbruk, men vi importerer også resistente bakterier fra land med høy forekomst av antibiotikaresistens, spesielt fra Asia og Syd-Europa.

Hva kan vi gjøre​​​ selv?​

Antibiotikaresistens er et gjenstridig problem. Men vi kan redusere, og noen ganger reversere, resistens ved å redusere overforbruk og feilbruk. 

Norge var tidlig ute med dette, og alle europeiske land har nå program for å redusere bruken av antibiotika. Våre assistentleger i OUS er meget flinke til å ta bakterieprøver slik at vi kan «skreddersy» behandlingen. Et felt hvor alle sykehus kan bli bedre, er å gi kortere behandling. 

Det er en myte at en skal fullføre en antibiotikakur for at ikke bakterien skal bli resistente. Faktum er at jo lengere behandlingen varer, jo mer resistens. Det er nå veldokumentert at vi kan halvere behandlingstiden på mange vanlige infeksjoner, forutsatt at pasienten responderer klinisk på behandlingen. ​

Konklusj​​on​

Antibiotikaresistens er en av verdens største helsetrusler. På sikt kan det bli mer alvorlig enn Covid-19-pandemien. Det er medisinens klimakrise, den er menneskeskapt og antibiotika er en begrenset resurs. 

Vi kan aldri «vinne kampen mot bakteriene», men hvis vi klarer å redusere unødig bruk, kan vi bevare de som virksomme midler inntil vi eventuelt får nye antibiotika. 

• Infeksjonsmedisinsk avdeling ved Oslo universitetssykehus.
  
• Les flere blogginnlegg fra Ekspertsykehuset.
• Les flere nyhetssaker om fremtidens pasientbehandling på helse-sorost.no​.