Senplager etter alvorlig COVID-19-forløp og intensivbehandling

Jeg er veldig takknemlig for å være del av dette spennende og viktige prosjektet som bidrar til økt kunnskap om ikke bare Covid-19 pasienter, men også intensivpasienter generelt. Dette er en sårbar pasientgruppe som fortjener mer oppmerksomhet og kunnskap om hvordan kritisk sykdom og et tøft behandlingsregime kan påvirke livet i etterkant. Denne kunnskapen er viktig for å kunne hjelpe de på best mulig måte og danner grunnlaget for videre forskning på hvordan vi kan forebygge disse senplagene.

Denne studien var en av få som fikk midler fra hasteutlysningen til Norges forskningsråd i april 2020, og denne tildelingen har finansiert de to første årene av min doktorgrad. Dette prosjektet er et samarbeid mellom Norsk intensiv- og pandemiregister (NIPaR) og Oslo universitetssykehus, og inkluderer intensivpasienter fra alle sykehus i Norge. Registeret identifiserte pasientene, samlet inn kliniske data mens de lå på intensivavdeling og pasientrapporterte data ved ulike måletidspunkter etter utskrivelse. I tillegg gjennomførte prosjektgruppen telefonintervjuer for å samle inn ytterligere data og for å gjennomføre en kognitiv test. Denne delen av datainnsamlingen har vært mitt ansvar, og jeg har dermed hatt gleden av å snakke med et stort antall pasienter som har vært innlagt på norske intensivavdelinger på grunn av COVID-19, gjennom de tre første bølgene av pandemien.

Allerede i september 2020 begynte oppfølgingen av de første pasientene, og mye måtte på plass innen vi gikk i gang, som å innhente godkjenninger, finne kontaktinformasjon til alle pasientene og andre praktiske forhold. Inklusjonskriteriene i prosjektet er voksne pasienter med en positiv Covid-19-prøve som ble innlagt på en intensivavdeling og registrert i NIPaR mellom 1. mars 2020 og 30. juni 2021. Oppfølgingstidspunktene er seks og tolv måneder etter innleggelse på intensivavdeling og arbeidsmengden for datainnsamlingen har dermed fulgt bølgene av innleggelser på norske sykehus. Jeg har gjennomført rundt 370 telefonintervjuer ved seks måneders oppfølging og ca. 340 intervjuer ved tolv måneders oppfølgingen. Dette har gitt meg en unik innsikt og nærhet til mitt eget forskningsmateriale og gitt meg en dyp forståelse av denne pasientgruppen. Studien benytter seg kun av kvantitative data innhentet gjennom telefonintervjuene og registeret. Det pasientene har fortalt utenom spørreskjemaene har dessverre ikke blitt brukt til kvalitative analyser, men prosjektleder og jeg har skrevet et innlegg hvor vi oppsummerer de viktigste erfaringene pasientene har fortalt, og kan leses i Tidsskrift for hjerte- og lungefysioterapi, 2021​.

I prosjektet skal vi se på mange ulike pasientrapporterte utfallsmål innenfor både psykiske og fysiske helseplager samt eventuelle kognitive svekkelser, som for eksempel konsentrasjonsproblemer eller svekket hukommelse. Bakgrunnen for prosjektet var kunnskapen vi allerede hadde om at intensivpasienter kan oppleve alvorlige og langvarige symptomer i flere måneder og år etter intensivoppholdet. Dette har et eget begrep i litteraturen som heter post-intensive care syndrom.

I min første artikkel presenterer vi foreløpige resultater seks måneder etter innleggelse hos den første bølgen av pasienter i Norge. Her undersøker vi hvor mange som rapporterer symptomer på posttraumatisk stress, angst, depresjon, kognitive svekkelser, dyspné og hvor mange som har fått rehabilitering etter intensivoppholdet sitt. I tillegg ser vi på hvilke faktorer som kan bidra til at pasientene rapporterer symptomer på posttraumatisk stress. Resultatene viser at 22,5% av pasientene hadde symptomer på posttraumatisk stress og at det er yngre, kvinner og de som hadde en veldig rask pustefrekvens da de ble lagt inn som hadde høyest odds for å ha dette seks måneder etter innleggelsen. Videre så vi at 16.8% hadde symptomer angst, 14,3% hadde symptomer på depresjon, 25,5% hadde nedsatt kognitiv funksjon og 56,7%​ hadde en eller annen form for opplevd dyspné. Mange av pasientene hadde mottatt rehabilitering, både under sykehusinnleggelsen og etter utskrivelse, henholdsvis 64,7% og 60,8%. Disse resultatene er sammenlignbare med annen forskning på intensivpasienter før pandemien, men det er viktige å presisere at det er foreløpige resultater fra den første bølgen og at tallene kan endre seg når vi ser på hele utvalget.

Tidligere forskning har vist at mange intensivpasienter rapporterer om kognitive svekkelser i lang tid etter intensivoppholdet og akkurat disse symptomene har fått mye oppmerksomhet hos Covid-19 populasjonen, og ikke bare for de som har ligget på intensivavdeling. Eksempler på kognitive svekkelser kan være nedsatt hukommelse og konsentrasjon, evnen til å orientere seg eller ordletingsvansker. Dette feltet skal vi også undersøke i prosjektet og vi har presentert foreløpige resultater i en posterpresentasjon ved en konferanse i regi av Norges forskningsråd. Her undersøker vi hvor mange av pasientene som skårer under grenseverdien for hva som vurderes til å være normal kognitiv funksjon målt med en kognitiv test, Mini-MoCA. I disse analysene ser vi at 23,1% skårer under grenseverdien for hva som vurderes til å være normal kognitiv funksjon på seks måneder og videre at denne andelen går ned til 12% etter tolv måneder. Vi ser i tillegg at å være eldre og ha symptomer på depresjon er assosiert med å ha kognitive svekkelser i etterkant. Også disse resultatene er sammenlignbare med tidligere forskning. Vi skal undersøke kognitiv funksjon ytterligere i min neste artikkel, hvor vi også skal inkludere flere variabler som kan disponere for kognitive svekkelser. I tillegg skal vi sammenligne hvor mange som subjektivt føler at de har dårligere kognitive evner med resultatene fra den kognitive testen.

I mitt videre arbeid skal vi også undersøke hvor mange som rapporterer fatigue tolv måneder etter innleggelsen. Dette er et symptom som har fått mye oppmerksomhet hos Covid-19-pasienter, men som tidligere ikke har blitt beskrevet i noe særlig grad hos tidligere intensivpasienter. Det blir derfor spennende å analysere hvor mange som rapporterer dette symptomet. Mitt inntrykk fra telefonintervjuene er at dette er et symptom som mange av pasientene sliter med. Til slutt i mitt doktorgradsarbeid skal jeg se på hvor mange som rapporterer om nedsatt fysisk funksjonsnivå samt deres egen vurdering av helserelatert livskvalitet og selvopplevd helsestatus det første året etter intensivoppholdet. Dette er også resultater som det blir spennende å få svar på fremover.

Jeg vil gjerne takke veilederne mine, Kristin Hofsø, Eirik Alnes Buanes og Milada Småstuen, samt de andre medforfatterne, Jon Henrik Laake og Jan Stubberud, for samarbeidet så langt. Og ikke minst, vil jeg takke alle de fine pasientene som har deltatt i studien og delt sine sterke erfaringer med meg.