BAKGRUNN FOR SEMINARET OM TILBAKETREKKING AV LIVSFORLENGENDE INTENSIVBEHANDLING
I Norge er DCD‑organdonasjon organisert rundt et nasjonalt utrykningsteam som bistår donorsykehusene i donasjonsprosessen og gjennomfører selve organuttaket. På grunn av det lave antallet DCD‑pasienter årlig og de tekniske og medisinske utfordringene ved DCD med NRP, har behandlende personell ved donorsykehusene begrenset erfaring. Derfor er utrykningsfunksjonen delt i to: én for donasjonsprosessen og én for organuttaket.
Da DCD‑arbeidet startet, var det et tydelig skille mellom donasjonspersonell og behandlende leger når det gjaldt råd om palliasjon. Organdonasjonspersonell skulle ikke veilede om palliative tiltak, men kun henvise til lokale prosedyrer og den behandlende legens kliniske vurdering. Etter hvert ble det tydelig at mange intensivavdelinger manglet konkrete prosedyrer for praktisk palliasjon, og at behandlende leger opplevde betydelig usikkerhet — både faglig, juridisk og etisk. Dette gjaldt blant annet frykt for å forkorte livet, usikkerhet rundt håndtering av luftveier etter ekstubasjon, bekymring for reaksjoner fra kolleger og mangel på tydelige retningslinjer. På bakgrunn av dette gir utrykningsteamet nå mer palliativ veiledning enn tidligere, men har ikke endret praksis knyttet til ekstubasjon.
Det finnes nasjonale retningslinjer for tilbaketrekking av livsforlengende behandling, men de er ikke spesifikke for intensivavdelinger. Et høringsutkast er under arbeid, men ikke vedtatt. I forbindelse med et kommende seminar ønsker Avdeling for organdonasjon primært å løfte en bredere diskusjon om utfordringer knyttet til tilbaketrekking av behandling og behovet for å trygge intensivpersonell, heller enn å ha fokus på DCD spesifikt. Spørsmålene som løftes omhandler blant annet:
- behovet for en nasjonal, intensivspesifikk veileder og hvem som bør utforme den
- om intensivmedisin har særskilte utfordringer sammenlignet med andre avdelinger
- muligheten for en praktisk palliativ prosedyre som dekker de fleste intensivpasienter
- hvordan leger kan få et tydeligere handlingsrom (juridisk, medisinsk, etisk)
- håndtering av skiftet fra livsforlengende behandling til dødsforløp
- hvordan man kan håndtere ubehag ved kausalitet mellom ekstubasjon og død
- juridiske perspektiver og internasjonal praksis
- pårørendes rolle og behov i dødsforløpet
- det etiske klimaet i avdelingene og hvordan uenighet kan håndteres
- erfaringer og praksis fra Sverige
Seminarets mål er å belyse disse utfordringene, fremme trygghet blant helsepersonell og bidra til faglig utvikling.
