Priser til fremragende forskningsartikler publisert våren 2025

Seks forskningsmiljøer mottok 50 000 kroner hver, øremerket til videre forskning.

– Dette halvårets fremragende artikler viser hvordan forskningen ved Oslo universitetssykehus kombinerer samfunnsperspektiv, kliniske studier og grunnleggende biologi. Vi ser ny kunnskap om sosiale forskjeller i barnedødelighet, en norskutviklet kombinasjonsbehandling for myelomatose som allerede påvirker europeiske retningslinjer, og en hittil ukjent mekanisme som driver autoimmunitet. I tillegg avdekkes bakteriers forsvar mot antibiotika, faktorer som fremmer langvarig bedring ved psykose, og genetiske funn som gir dypere innsikt i bipolare lidelser. Disse arbeidene illustrerer hvordan forskning kan gi bedre behandling, forebygge sykdom og styrke helsekompetanse, sier Marit Lieng, Direktør fag, forskning og utdanning, som sto for utdelingen.

Prisene for fremragende forskningsartikler deles ut to ganger i året med utgangspunkt i rundt 2 400 vitenskapelige artikler som utgår årlig fra OUS. Det er klinikkenes forskningsutvalg som nominerer artiklene og en ekstern komité som evaluerer og endelig velger ut de seks verdige vinnerne.

Vinnerartiklene skal ha oppnådd internasjonal gjennomslagskraft eller utmerket seg på andre måter. Det kreves også at artiklene holder særs høy kvalitet og formidler viktige funn.

Likeverdige vinnere:

Barnedødelighet faller, men ulikhetene øker – Ketil Størdal et al.

Child and adolescent deaths by socioeconomic status in a high-income country: a cohort study

Ketil Størdal, Aurora Christensen, Lars C. Stene, Marianne Sørlie Strøm
BMJ Open doi.org/10.1136/bmjopen-2025-099603

Artikkelsammendrag

De siste tretti åra har mer enn 10 000 flere unge i Norge overlevd fordi dødeligheten har gått kraftig ned siden 1990. Stadig bedre barnehelse og færre ulykker bidrar til dette. Men de sosiale forskjellene i barnedødelighet er store, og har økt: Foreldres utdanning og inntekt betyr mye.

Artikkelen viser at barnedødeligheten er 56% høyere når foreldre har lav enn høy utdanning. Forskjellene har økt i perioden 1990-2022. Barnets landbakgrunn har ingen betydning etter justering for inntekt og husstandsinntekt.

Artikkelen har fått oppmerksomhet i media og gir basis for en diskusjon for hvordan vi kan løfte barnehelse for alle grupper i befolkningen. Den er også tatt i bruk i utdanningen av helsesykepleiere i Norge. Forfatterne peker særskilt på behov for å styrke foreldres helsekompetanse også i familier med levekårsutfordringer.  

Komiteens begrunnelse

Førsteforfatter Ketil Størdal og hans kollegaer har studert barnedødelighet i Norge ved å kople Folkeregisteret med Dødsårsaksregisteret for dødsfall blant unge og barn under 18 år i perioden 1990 til 2022.  Dette ga observasjon av mer enn 35 millioner leveår. Fra 5 års alder var hovedårsakene til dødsfall trafikkulykker fulgt av kreft, andre ulykker og selvmord.  Barnedødelighet sank fra 74,7 til 19,4 per 100 000 personår i perioden 1990 til 2022. De sosiale forskjellene i barnedødelighet er store, og har økt, og foreldrenes inntekt og utdanning betyr mye.  Korrigert for utdanning og inntekt hadde barnets landbakgrunn ingen betydning. Studien gir ny kunnskap om hvordan sosiale forhold former barne- og ungdomshelse, også i et høyinntektsland som Norge.  Størdal og medforfattere diskuterer tiltak som kan redusere dødelighet i familier med levekårsutfordringer, spesielt foreslås styrking av helsekompetanse i disse gruppene.

Gamle pasienter med nydiagnostisert myelomatose kan behandles med fire medikamenter samtidig hvis kortikosteroider tas vekk raskt – Frida Bugge Askeland et al

Isatuximab, bortezomib, lenalidomide, and limited dexamethasone in patients with transplant-ineligible multiple myeloma (REST): a multicentre, single-arm, phase 2 trial

Frida Bugge Askeland, Einar Haukås, Tobias S. Slørdahl, Anja Klostergaard, Tatjana Alexandersen, Liv Osnes, Anna Lysén, Pegah Abdollahi, Lene K. Nielsen, Emil Hermansen, Fredrik Schjesvold
The Lancet Haematology doi.org/10.1016/S2352-3026(24)00347-8

Artikkelsammendrag

Myelomatose er en alvorlig kreftsykdom utgående fra benmargen som fører til økt sykelighet og etter hvert død.  Myelomatose er en sykdom som hovedsakelig rammer eldre mennesker som ikke er egnet for behandling med autolog stamcelletransplantasjon. Myelomatose behandles med flere medikamenter samtidig der et av medikamentene nesten alltid er et kortikosteroid. Kortikosteroider gir økt mottagelighet for infeksjoner og infeksjoner er både en vanlig komplikasjon og årsak til død hos eldre pasienter med myelomatose.  En ny klinisk studie, REST studien, viser at en behandlingskombinasjon med anti-CD-38 antistoffet isatuximab, bortezomib, lenalidomid og kortvarig deksametason (kortikosteroid) er effektiv og sikker som behandling til eldre og skrøpelige pasienter med nydiagnostisert myelomatose. 51 pasienter deltok i studien, median alder var 77 år og nesten halvparten av pasienten var skrøpelige. I denne studien ble deksametason (kortikosteroider) fjernet etter 2 behandlingssykluser, bortezomib ble gitt en gang pr uke i stedet for to ganger pr uke i til sammen åtte sykluser, isatuximab ble gitt i 18 sykluser mens lenalidomid ble gitt kontinuerlig frem til sykdomsprogresjon eller intolerable bivirkninger.  Alle pasientene responderte på behandlingen og 37% oppnådde fravær av målbar sykdom i benmargen. Bivirkningsprofilen var god sammenlignet med andre studier der eldre og skrøpelige pasienter fikk kontinuerlig behandling med tre medikamenter som inkluderte kortikosteroider. Resultatene fra REST studien komplementer resultatene fra IMROZ-studien som viste at kontinuerlig behandling med isatuximab, bortezomib (ble stoppet etter åtte sykluser), lenalidomid og deksametason ga bedre responsrater og lengre progresjonsfri overlevelse enn behandling med bortezomib, lenalidomid og deksametason alene. I IMORZ studien var median alder 72 år og ingen pasienter var over 80 år. REST-studien viser at en modifisert versjon av dette behandlingsregimet gir gode resultater også hos pasienter over 80 år og bidrar til å øke kunnskapen om hvordan man kan individualisere behandlingsregimer for sårbare pasientgrupper.

Komiteens begrunnelse

Myelomatose er en aggressiv B-cellekreft i beinmargen som rammer mer enn 300 personer i Norge hvert år, og er fortsatt en uhelbredelig sykdom. Med moderne behandling lever halvparten mer enn 10 år, men behandlingen er blant den mest kostbare i Norge. Askeland og medarbeidere presenterer en norsk forskerdesignet utprøving av immunterapi med anti-CD38 antistoff, kombinert med tre andre medisiner. Studien viste at disse fire medisinene kunne kombineres hos eldre pasienter uten utålelige bivirkninger, og vel en tredjedel av de 51 pasientene hadde respons med ikke målbar sykdom. Studien viser at vi har et effektivt behandlingsregime for eldre pasienter, og spesielt godt tåles immunterapi med anti-CD38. Studien er viktig for behandling av de eldste myelomatosepasientene, og funnene er allerede implementert i europeiske retningslinjer.

B-celler aktiverer transglutaminase 3 og øker autoimmun respons – Rasmus Iversen et al.

Enzyme-activating B-cell receptors boost antigen presentation to pathogenic T cells in gluten sensitive autoimmunity

Rasmus Iversen, Julie E. Heggelund, Saykat Das, Lene S. Høydahl, Ludvig M. Sollid
Nature Communications doi.org/10.1038/s41467-025-57564-5

Artikkelsammendrag

Denne artikkelen avdekker en til nå uoppdaget mekanisme for hvordan antistoffer kan drive frem en autoimmun respons når de fungerer som B-cellens antigenreseptor. Arbeidet bygger videre på tidligere funn som har vist at samarbeid mellom antigenspesifikke B-celler og T-celler har en sentral rolle i utvikling av autoimmunitet. Studien er gjort med B-cellereseptorer som gjenkjenner enzymet transglutaminase 3 (TG3), et enzym som pasienter med hudsykdommen dermatitis herpetiformis (DH, en komplikasjon til cøliaki) danner autoantistoffer mot. TG3 kan bruke glutenpeptider som substrat, hvilket betyr at tilstedeværelse av gluten fører til dannelse av enzym-substratkomplekser. Slike komplekser muliggjør samarbeid mellom TG3-spesifikke B-celler og gluten-spesifikke T-celler. Artikkelen viser at en TG3-spesifikk B-cellereseptor induserer en konformasjonsendring i TG3 slik at enzymet binder glutenpeptider bedre. Konsekvensen av dette er dannelse av mere enzym-substratkompleks. Ved å løse røntgenkrystallstrukturer og ved å gjøre forsøk med B-celler som har reseptor for TG3 og T-celler som har reseptor for gluten avdekkes mekanismen - nemlig at enzymaktiverende B-cellereseptorer gir økt presentasjon av gluten til T-celler. Dette fører igjen til økt aktivering av både B-celler og T-celler. Tilsvarende mekanismer kan gjøre seg gjeldende ved andre autoimmune sykdommer. En særlig opplagt parallell er leddgikt, hvor det også dannes autoantistoffer mot et enzym (peptidylarginin deiminase) og hvor det er T-cellereaktivitet mot enzymets produkt (citrullinerte peptider). B-cellereseptorer som øker aktiviteten til et autoantigen vil da muligvis kunne drive frem en immunrespons ved å stimulere samarbeid mellom patogene B-celler og T-celler også ved andre tilstander enn DH.

Komiteens begrunnelse

Iversen og medarbeidere viser i denne studien en til nå uoppdaget mekanisme for hvordan antistoffer, når de fungerer som B-cellens antigenreseptor, kan drive frem en autoimmun respons. Dermatitis herpetiformis er brukt som modellsykdom. Studien forener serologi, enzymologi og strukturbiologi for å vise autoreaktive B-celler som enzymaktivatorer og antigenpresenterende celler, som viser en generell mekanisme som sannsynligvis også er gyldig for en rekke andre autoimmune sykdommer.  Studien peker mot fremtidige muligheter for biomarkører og terapier mot dermatitis herpetiformis, cøliaki og andre autoimmune sykdommer.

Hvordan bakterier omorganiserer DNAet sitt når de utsettes for antibiotika – Krister Vikedal et al.

RecN and RecA orchestrate an ordered DNA supercompaction response following ciprofloxacin-induced DNA damage in Escherichia coli

Krister Vikedal, Synnøve B. Ræder, Ida M.M. Riisnæs, Magnar Bjørås, James A. Booth, Kirsten Skarstad, Emily Helgesen
Nucleic Acids Research doi.org/10.1093/nar/gkaf437

Artikkelsammendrag

Denne studien beskriver en hittil lite utforsket respons som bakterier setter i gang når arvestoffet (DNAet) deres blir alvorlig skadet av antibiotika. Forskerne kaller responsen DNA-superkompaktering. De viser at fluorokinoloner – en viktig gruppe antibiotika – og andre midler som skader DNA, får bakterier til å omorganisere og pakke arvestoffet tett sammen gjennom bestemte trinn.

Ved hjelp av avansert mikroskopi av levende bakterieceller og genetiske metoder kunne forskerne følge denne omorganiseringen inni bakteriene i sanntid. De fant ut at responsen er avhengig av to nøkkelproteiner, RecN og RecA, som fra før er kjent for å være sentrale i reparasjonen av DNA-skader. Studien gir dermed et unikt innblikk i hvordan bakterier responderer når de utsettes for antibiotika.

Det er foreløpig uavklart hvorfor bakterier iverksetter denne superkompakteringen. Det er mulig at den legger til rette for DNA-reparasjon, eller at den representerer en mer generell strategi for å overleve omfattende skader på DNA. Det blir derfor viktig å utforske om responsen har en rolle i bakteriers overlevelse eller resistensutvikling mot antibiotika.

Ved å identifisere DNA-superkompaktering som en grunnleggende del av bakterienes reaksjon på DNA-skade, peker studien på en mulig sårbarhet som kan utnyttes. Dersom responsen viser seg å være viktig for overlevelse eller resistensutvikling, kan framtidige behandlinger forsøke å svekke denne omorganiseringen – og dermed gjøre DNA-skadende antibiotika mer effektive.

Komitéens begrunnelse

Antibiotika som ikke virker grunnet motstandsmekanismer i bakterier er et økende helseproblem internasjonalt. Spesielt antibiotika-klassen fluoroquinoloner, som ciproloxacin, er utsatt for slik motstand i vanlige sykdomsgivende bakterier. Vikedal og medarbeidere viser for første gang hvordan ciprofloxacin slår på et beskyttelsesprogram i bakteriene. Dette ble oppdaget ved at Vikedal og medarbeidere studerte arvestoffet DNA i bakterien E. coli, og oppdaget superkompakt DNA som en nødrespons i bakteriene kort tid etter oppstart med ciprofloxacin. Påvisning av superkompakt DNA via banebrytende mikroskopi på levende celler kombinert med molekylærgenetiske analyser peker på en potensiell akilleshæl for bakteriene som åpner for nye terapeutiske strategier mot antibiotikaresistens.

Egne ressurser og omsorg for andre – viktig for bedring ved psykose – Gina Åsbø et al.

“Why shouldn’t I expect a lot from life?” – a qualitative study of what facilitates long term recovery in first episode psychosis

Gina Åsbø, Hanne Haavind, Sindre H. Kruse, Kristin Fjelnseth Wold, Wenche ten Velden Hegelstad, Kristin Lie Romm, Mike Slade, Torill Ueland, Ingrid Melle, Carmen Simonsen
BMC Psychiatry doi.org/10.1186/s12888-025-06681-y

Artikkelsammendrag

Artikkelen presenterer en kvalitativ studie som undersøker hva som har vært viktig for langvarig bedring (klinisk og personlig recovery) hos mennesker med psykoselidelser. 20 deltakere i langtidsstudier ble intervjuet 10 og 20 år etter sin første behandling for schizofreni eller bipolar lidelse. Til tross for at behandling hadde vært viktig for mange, ble bedring beskrevet som en prosess i hverdagen der deltakerne la størst vekt på egne ressurser. De fremhevet særlig fem ting som viktige:

• at de selv var aktive i bedringsprosessen
• at de tok positive sjanser for å teste begrensninger og grenser for               stressreduksjon
• at de ga sosial støtte til andre
• at de fant en livsform som passet for dem
• at de kunne akseptere sin historie og dele den for å bekjempe stigma

Funnene gir håp til mennesker med psykoselidelser om at det aldri er for sent å oppnå bedring, og at bedring kan bety ulike ting. Videre er resultatene viktige for å videreutvikle psykoedukative programmer, slik at informasjon om stressreduksjon også inkluderer positivt stress, for eksempel arbeid. Artikkelen understreker særlig betydningen av samvalg i behandling. Fasespesifikk behandling er ikke implementert i dagens retningslinjer for psykosebehandling, men disse funnene gir styrket og oppdatert kunnskap om viktigheten av dette.

Komiteens begrunnelse

Psykoser er en gruppe psykiatrisk lidelse hvor skillelinjer mellom virkelighet og indre forestillinger viskes ut. Åsbø og medarbeidere spør hva som er viktig for å sikre langvarig bedring hos mennesker med psykoselidelse. Unikt med Åsbøs studie er at den bruker en kvalitativ metode og følger pasientene 10 til 20 år etter start av behandling. Ved den kvalitative metoden beskriver pasientene selv hva som de knytter til langvarig bedring, og fem ulike elementer løftes frem. Først betydningen av å kunne leve et vanlig liv med hverdagsaktiviteter, revurdere risiko og stressreduksjon, det å få omsorgsoppgaver og å ta vare på andre, få en egen identitet og oppleve sosial inklusjon, samt å eie sin egen historie om sykdommen. Studien fremstår nyskapende i å foreslå faktorer som kan videreutvikle pasientlæringsprogrammer og styrker kunnskapen om viktigheten av samvalg i behandlingen.

Storstilt genomstudie avslører biologiske mekanismer bak bipolar lidelse – Kevin S. O’Connell et al.

Genomics yields biological and phenotypic insights into bipolar disorder

Kevin S. O’Connell, Elise Koch, Nadine Parker, Sigrid Børte, Srdjan Djurovic, Oleksandr Frei, Alexey Shadrin, Olav B. Smeland, Markos Tesfaye, Martin Tesli, Bendik S. Winsvold, Ingrid Melle, John-Anker Zwart, Ole A. Andreassen, Bipolar Disorder Working Group of the Psychiatric Genomics Consortium, et al.
Nature doi.org/10.1038/s41586-024-08468-9

Artikkelsammendrag

Bipolar lidelse er en av de største bidragsyterne til den globale sykdomsbyrden. Vi vet at arveligheten er høy (60–80 %), men de fleste genetiske faktorer bak sykdommen har hittil vært ukjente. Nå har forskere analysert data fra over 158 000 personer med bipolar lidelse og 2,8 millioner kontrollpersoner med europeisk, østasiatisk, afroamerikansk og latinamerikansk bakgrunn. Materialet omfatter både kliniske pasienter og selvrapporterte deltakere.

Resultatene er oppsiktsvekkende: 298 genetiske områder (loci) ble identifisert, en firedobling fra tidligere studier. Den genetiske risikoskåren (polygen risk score) som ble utviklet, gir langt bedre treffsikkerhet enn før – spesielt for personer med ikke-europeisk bakgrunn.

Studien viser også at den genetiske arkitekturen varierer mellom undergrupper og sykdomstyper, noe som tyder på at fremtidig forskning bør dele opp bipolar lidelse i mer spesifikke undergrupper.

Ved å kombinere avanserte metoder for finmapping og genkobling fant forskerne 36 gener som med stor sannsynlighet er involvert i sykdommens utvikling. Disse genene har en høy forekomst av sjeldne, skadelige mutasjoner hos personer med bipolar lidelse, noe som for første gang viser en kobling mellom vanlige og sjeldne genetiske varianter.

Analysene peker også på bestemte celletyper som viktige i sykdomsmekanismene, blant annet GABA-produserende nerveceller og såkalte «medium spiny neurons». Interessant nok skiller dette seg fra funnene for schizofreni og depresjon, som er studert med samme metode. Forskerne fant dessuten signaler fra hormonproduserende celler i tarmen og bukspyttkjertelen, noe som kan tyde på en mulig kobling mellom tarm og hjerne. I tillegg ble biologiske prosesser knyttet til dopamin og kalsium fremhevet som sentrale.

Denne studien gir et stort løft i forståelsen av de genetiske og biologiske mekanismene bak bipolar lidelse – og åpner nye dører for forskning på behandling og forebygging.

Komiteens begrunnelse

Kevin S. O’Connell og et konsortium av medarbeidere har gjennomført den største nåværende analysen av genvarianter som kan knyttes til bipolar lidelse. Mer enn 158 000 pasienter med bipolar sykdom er sammenlignet med 2,8 millioner kontrollpersoner. Studien er grensesprengende i å peke på genforandringer i bestemte celletyper i hjernen og nerveceller i tarm ved bipolar lidelse.  Funnene utgjør et solid referansemateriale for senere translasjonelle og kliniske studier, og kan føre til kunnskap om biologiske årsaksforhold og angrepspunkter for behandling av bipolar sykdom.