Priser til fremragende forskningsartikler publisert høsten 2025

Seks forskningsmiljøer mottok 50 000 kroner hver, øremerket til videre forskning. 

- Årets fremragende artikler viser bredden i forskningen ved Oslo universitetssykehus – fra banebrytende kliniske studier til molekylære mekanismer og store internasjonale dataanalyser. Vi ser hvordan tarmflorabehandling kan redusere behovet for antibiotika, nye biomarkører kan gi tidligere diagnose av svangerskapsforgiftning, og hvordan utdanning påvirker kognitiv funksjon gjennom livet. Samtidig demonstreres nye mål for immunterapi mot kreft, bedre metoder for smertelindring i prehospital akuttmedisin, og hvordan en stor nordisk studie kan endre bruken av betablokkere etter hjerteinfarkt. Til sammen illustrerer arbeidene hvordan forskning ved OUS bidrar til mer presis diagnostikk, bedre behandling og mer bærekraftige helsetjenester, sier leder av Forskningsutvalget Kjetil Taskén som sto for utdelingen.

Prisene for fremragende forskningsartikler deles ut to ganger i året med utgangspunkt i over 2 300 vitenskapelige artikler som utgår årlig fra OUS. Det er klinikkenes forskningsutvalg som nominerer artiklene og en ekstern komité som evaluerer og endelig velger ut de seks verdige vinnerne. 
Vinnerartiklene skal ha oppnådd internasjonal gjennomslagskraft eller utmerket seg på andre måter. Det kreves også at artiklene holder særs høy kvalitet og formidler viktige funn. 

Likeverdige vinnere

Tarmflorabehandling kan erstatte antibiotikakur ved Clostridioides difficile-infeksjon - Frederik Emil Juul et al.

Fecal Microbiota Transplantation Versus Vancomycin for Primary Clostridioides difficile Infection: A Randomized Controlled Trial

Frederik Emil Juul, Michael Bretthauer, Peter H. Johnsen, Faye Samy, Kristian Tonby, MD, PhD, Jan Erik Berdal, Dag Arne L. Hoff, Eirik H. Ofstad, Awet Abraham, Birgitte Seip, Håvard Wiig, Øyvind Bakken Rognstad, Ida F. Glad, Jørgen Valeur, Axel E. Nissen-Lie, Eivind Ness-Jensen, Kristine M.A. Lund, Linn K. Skjevling, Kurt Hanevik, Hilde Skudal, Ellen J. Melsom, Raziye Boyar, Trond J. Cooper, Trond E. Ranheim, Esben M. Riise, Hans-Olov Adami, Mette Kalager, Magnus Løberg & Kjetil K. Garborg. Annals of Internal Medicine doi: 10.7326/ANNALS-24-03285

Artikkelsammendrag

COLONIZe-studien er verdens første randomiserte fase III studie som undersøker effekten av tarmflorabehandling sammenlignet med antibiotika hos pasienter med førstegangsinfeksjon med bakterien C. difficile. Resultatene viser at en tarmflorabehandling er minst like god som en 10-dagers kur med antibiotika til å kurere sykdommen. Det betyr at pasienten blir raskere frisk og slipper bivirkninger av antibiotika, og at samfunnet kan spare antibiotika og redusere utviklingen av antibiotikaresistens ved å ta i bruk tarmflorabehandling. Studien er banebrytende ved at den inkluderte pasienter med førstegangsinfeksjon med bakterien C. difficile. Tidligere randomiserte studier på tarmflorabehandling ved C. difficile har bare inkludert pasienter med flere tidligere infeksjoner. Basert på resultatene i COLONIZe-studien kan tarmflorabehandling forhindre at flere pasienter får gjentakende infeksjoner med bakterien. Forskningsgruppen arbeider nå med å se på langtidseffektene 1 år etter behandlingen, da de i stor grad er ukjent i dag.    

Komiteens begrunnelse

Antibiotikaresistens er et stort problem og det er viktig å arbeide for redusert bruk av antibiotika. I denne banebrytende studien (COLONIZe-studien) har Juul og medarbeidere gjennomført en randomiserte fase III studie som undersøker effekten av fekal mikrobiotatransplantasjon (FMT) sammenlignet med antibiotika hos pasienter med førstegangsinfeksjon med Clostridioides difficile-infeksjon (CDI). Clostridioides difficile er en bakterie som kan forårsake diaré og kolitt (betennelse i tykktarmen). Resultatene viser at en tarmflorabehandling er like god som en 10-dagers kur med antibiotika til å kurere sykdommen og forhindrer at flere pasienter får gjentakende infeksjoner med bakterien. Studien viser videre at pasienten blir raskere frisk, har ingen bivirkninger av antibiotika og reduserer utviklingen av antibiotikaresistens ved å ta i bruk tarmflorabehandling. Resultatene har en viktig samfunnsmessig betydning da denne studien tar i bruk alternativ behandlingsmetode i behandling av CDI i stedet for antibiotika.

Morkaken som kilde til nye biomarkører ved svangerskapsforgiftning - Ane C Westerberg et al.

Placenta-Derived Proteins in Preeclampsia: A Human In Vivo Study

Ane Cecilie Westerberg, Maren-Helene Langeland Degnes, Ina Jungersen Andresen, Hilde Bastøe Sellevoll, Tove Lekva, Thor Ueland, Lina Bergman, Tore Henriksen, Marie Cecilie Paasche Roland, Manuela Zucknick &Trond Melbye Michelsen. Hypertension doi: 10.1161/HYPERTENSIONAHA.125.24886

Artikkelsammendrag

Svangerskapsforgiftning er en alvorlig komplikasjon som rammer gravide over hele verden og er blant de viktigste årsakene til sykdom og død hos både mor og barn. Til tross for dette mangler man fortsatt presise verktøy for tidlig å identifisere hvem som vil utvikle sykdommen, og hvem som har risiko for alvorlige forløp.

Studien adresserer dette ved å studere morkaken, selve utgangspunktet for sykdommen, mens den fortsatt er i funksjon. Forskerne har utviklet og benyttet en unik 4-kar in vivo-metode, der blodprøver tas fra både inn- og utgående blodkar til morkaken under keisersnitt. Metoden gjør det mulig å kartlegge hvilke proteiner morkaken skiller ut til mors blodsirkulasjon, og gir innsikt som ikke har vært oppnåelig med tradisjonelle tilnærminger.

Ved å kombinere denne OUS-utviklede metoden med storskala proteomikk, som kvantifiserer 5000 proteiner, og avansert bioinformatikk, identifiserte forskerne 620 proteiner som skilles ut fra morkaken. Analysene avdekket tydelige biologiske signalveier knyttet til svangerskapsforgiftning.

Særlig ble 21 proteiner identifisert som lovende biomarkører. Flere av disse var forhøyet i mors blod flere uker før klinisk sykdomsdebut og viste tilsvarende eller bedre prediktiv evne enn dagens etablerte biomarkør sFlt-1/PlGF.

Funnene representerer et viktig gjennombrudd etter mange års målrettet forskning på morkakens rolle ved svangerskapsforgiftning. Studien legger grunnlag for tidligere diagnose, bedre risikovurdering og mer persontilpasset oppfølging av gravide med risiko for svangerskapsforgiftning, med potensial for å forbedre utfallet for både mor og barn på globalt nivå.

Komiteens begrunnelse

Placental dysfunksjon, et sentralt trekk ved preeklampsi, har vært knyttet til endret placental frigjøring av proteiner i mors sirkulasjon. Imidlertid er identiteten til placenta-avledede proteiner ved preeklampsi uklar på grunn av morkakens utilgjengelighet under graviditet. Westerberg og medarbeidere identifisert gjennom ulike molekylærbiologiske teknikker placenta-avledede proteiner ved preeklampsi, karakteriserte deres tilhørende biologiske prosesser og vurdert deres biomarkørpotensial. Gjennom 4-kar in vivo-prøvetakingsmetoden ble det samlet blod fra de inngående og utgående karene i morkaken under keisersnitt for å identifisere proteiner som skilles ut fra morkaken og 620 morkakeavledede proteiner ble identifisert som lovende biomarkører. Disse funnene åpner en realistisk vei mot tidlig diagnose, forbedret risikostratifisering og personlig oppfølging av pasienten.

Sammenheng mellom kognitiv funksjon hos eldre og utdanningsnivå tidlig i livet - Anders M Fjell et al.

Reevaluating the role of education on cognitive decline and brain aging in longitudinal cohorts across 33 Western countries

Anders M. Fjell, Ole Rogeberg, Øystein Sørensen, Inge K. Amlien, David Bartrés-Faz, Andreas M. Brandmaier, Gabriele Cattaneo, Sandra Düzel, Håkon Grydeland, Richard N. Henson, Simone Kühn, Ulman Lindenberger, Torkild Hovde Lyngstad, Athanasia M. Mowinckel, Lars Nyberg, Alvaro Pascual-Leone, Cristina Solé-Padullés, Markus H. Sneve, Javier Solana, Marie Strømstad, Leiv Otto Watne, Kristine B. Walhovd & Didac Vidal-Piñeiro. Nature Medicine doi: 10.1038/s41591-025-03828-y

Artikkelsammendrag

I denne banebrytende studien har Fjell og medforfattere analysert hukommelsesdata fra over 170.000 individer på tvers av 33 Europeiske land for å teste sammenheng mellom utdanningsnivå og kognitiv funksjon i personer over 50 år. I tillegg ble det analysert over 15.000 longitudinelle MR-scans fra over 6000 deltakere med tilhørende analyse av kognitiv funksjon. Studien viser at forskjeller i kognitiv funksjon i eldre i stor grad er assosiert med utdanningsnivå tidlig i livet, men at raten av redusert kognitiv funksjon i individer over 50 år er uavhengig av utdanning. Man viste også at høyere utdanning er assosiert med større intrakranielt volum og større volum på hukommelses-sensitive anatomiske områder.

Studien konkluderer derfor med at høyere utdanning er assosiert med bedre episodisk hukommelse og større intrakranielt volum igjennom hele livsløpet, og at disse assosiasjonene er etablert tidlig i livet og ikke drevet av langsommere hjerne-aldring eller økt resiliens til strukturelle hjerneedringer.

Det er derfor sannsynlig at den observerte effekten av utdanning på episodisk hukommelsesfunksjon i eldre oppstår tidlig i livet.

Komiteens begrunnelse

Demens er et økende problem med en aldrende befolkning, og en rekke faktorer er foreslått å kunne beskytte mot demens ved økende alder. En hypotese er at høyere utdanning beskytter mot demens. Fjell og medarbeidere har undersøkt forbindelsen mellom utdanningsnivå og våre mentale prosesser som påvirkes ved demens: Kognitiv funksjon som inkluderer evnen til å huske ting, løse problemer, og bruke språk effektivt. Kognitive funksjoner handler om hvordan hjerne bearbeider informasjon og lar oss handle målrettet. Fjell og medarbeidere har undersøkt 170 000 individer i 33 land, og koplet med tretten langtidsstudier av hjerneavbildning med magnetisk resonans (MR). De fant at høyere utdanning ikke beskyttet mot alders-relatert nedgang i kognitiv funksjon. Dette kan bety at utdanningsnivå styres av funksjon og faktorer tidlig i livet. På samme måte kan demens være lidelser som kommer sent i livet og styrt av biologiske mekanismer som ikke kan påvirkes av mentale aktiviteter tidlig i livet. Forhold rundt årsak-virkning blir viktige i demensforskning fremover. Fjell og medarbeidere gir en meget viktig bidrag i dette arbeidet.

En vanlig forekommende β-catenin-mutasjon i kreftceller kan brukes som mål for kroppens immunsystem til målrettet behandling - Maria Stadheim Eggebø et al.

En vanlig forekommende β-catenin mutasjon i kreftceller kan brukes som mål for kroppens immunsystem til målrettet behandling

Maria Stadheim Eggebø, Julia Heinzelbecker, Heyilimu Palashati, Nicholas Chandler, Trung The Tran, Yingqian Li, Weiwen Yang, Maarja Laos, Isaac Blaas, Even Holth Rustad, Ravi Chand Bollineni, Marina Delic-Sarac, Fridtjof Lund-Johansen, Morten Milek Nielsen & Johanna Olweus. Nature Immunology doi: 10.1038/s41590-025-02252-1

Artikkelsammendrag

Mutasjoner har vist seg å være lovende mål for kreftbehandling fordi de er spesifikke for kreftceller og ikke finnes i friske celler. Disse mutasjonene kan danne unike peptider, kalt neoantigener, som vises på overflaten av kreftceller og kan gjenkjennes av T-celler via deres T-cellereseptor. Problemet er at pasientens egne T-celler ofte ikke gjenkjenner disse neoantigenene. T-celler fra friske donorer har derimot vist seg å være bedre på dette, og T-celler modifisert til å uttrykke T-cellereseptorer er en lovende behandlingsstrategi.

De fleste mutasjoner er unike for hver enkelt kreftsvulst, men det finnes noen få som går igjen i flere pasienter og kreftformer. I denne studien ble T celler fra friske donorer brukt, og to T-cellereseptorer som gjenkjenner en slik delt mutasjon ble identifisert. Disse T-cellereseptorene kan potensielt gi målrettet behandling til tusenvis av pasienter hvert år, spesielt blant de med prostata-, lunge- og livmorkreft. Behandlingen har vist seg å være svært effektiv i mus med solide svulster.
Studien har fått stor oppmerksomhet og ble fremhevet med en Research Briefing og har blitt omtalt blant annet i VG og på TV2 Nyhetene.

Komitéens begrunnelse

Eggebø og medarbeidere presenterer T-cellebasert immunterapi for kreft på et nytt nivå i sin artikkel i det velrenomerte tidsskriftet Nature Immunology i august 2025. Oslo universitetssykehus har i over en generasjon arbeidet med å utvikle immunterapi mot kreft. Dette har nå gitt et miljø i verdensklasse – et forskningsmiljø som arbeider med å utvikle eksperimentell cellulær immunterapi til fremtidig pasientbehandling. Eggebø beskriver hvordan små proteiner fra kreftgenet beta-catenin kan gjennkjennes av T-celler. Musemodeller viser hvordan T-celler kan gjøres kreftsøkende og fjerne føflekk-kreft (melanom) og livmorskreft. Artikkelen beskriver en plattform for utvikling av T-celle basert kreft i ulike organer, kreftsykdom der kreftcellen drives av mutasjoner i beta-catenin. T-celle immunterapi er trolig en viktig brikke som må på plass for å gi flere kreftpasienter livsforlengende eller helbredende behandling.

Legemiddelutprøving i akutt prehospital setting - Randi Simensen et al.

Comparison of inhalational methoxyflurane, intranasal fentanyl, and intravenous morphine for treatment of prehospital acute pain in Norway (PreMeFen): a randomised, non-inferiority, three-arm, phase 3 trial

Randi Simensen, Lars Olav Fjose, Kjetil Thorsen, Inge Christoffer Olsen, Marius Rehn, Jostein Hagemo, Live Smalberget & Fridtjof Heyerdahl. The Lancet doi: 10.1016/S0140-6736(25)01575-2

Artikkelsammendrag

Akutt smerte er blant de hyppigste utfordringene i prehospital akuttmedisin, men blir likevel ofte utilstrekkelig behandlet. Behovet for effektive, ikke‑intravenøse alternativer er derfor betydelig, både for å muliggjøre tidligere smertelindring og for å forenkle behandlingen i situasjoner der intravenøs tilgang er vanskelig eller tidkrevende. Til tross for dette har robust evidens for effekten av sentrale ikke‑intravenøse legemidler – som metoksyfluran og intranasal fentanyl – lenge vært utilstrekkelig.

Simensen og medarbeidere har levert et banebrytende bidrag til feltet gjennom PreMeFen‑studien: en tre-armet, non‑inferiority randomisert kontrollert studie med hierarkisk hypotesetesting, gjennomført som fullskala legemiddelutprøving i ambulansetjenesten. Studien er metodologisk sterk, og resultatene er konsistente og av høy kvalitet. De dokumenterer overbevisende at metoksyfluran er minst like effektivt som både fentanyl og morfin i den tidlige fasen av prehospital smertebehandling. Dette representerer helt ny og klinisk relevant kunnskap. Beslutningsforum har tidligere avvist metoksyfluran på grunn av mangelfull dokumentasjon; PreMeFen‑studien leverer nå nettopp den evidensen som har manglet, og viser tydelig at metoksyfluran er et velegnet alternativ når intravenøs behandling er utfordrende.

Legemiddelutprøvinger i akutt prehospital setting er svært sjeldne, og nettopp derfor har PreMeFen‑studien vekket betydelig internasjonal oppmerksomhet. Studien viser at avansert klinisk forskning lar seg gjennomføre også under krevende prehospitale forhold.

Komiteens begrunnelse

Denne studien publisert i The Lancet holder svært høy vitenskapelig kvalitet gjennom et godt planlagt, tilstrekkelig dimensjonert randomisert fase 3 non-inferiority-design.  Forskningsmetoden holder gullstandard med hensiktsmessig statistisk planlegging og etterlevelse av CONSORT-retningslinjer. Studien gir evidens på høyt nivå der tidligere forskningsfunn har vært begrenset eller av lav kvalitet, og representerer den første randomiserte studien som direkte sammenligner tre ikke-intravenøse smertestillende alternativer i en prehospital setting. Funnene har umiddelbar klinisk relevans ved å dokumentere et praktisk alternativ som kan forbedre tidlig smertebehandling og redusere behandlingsforsinkelser.

Reevaluering av betablokkerbehandling blant 5500 pasienter med myokardinfarkt - Dan Atar et al.

Beta-Blockers after Myocardial Infarction in Patients without Heart Failure (BETAMI-DANBLOCK)

J. Munkhaugen, A.M.D. Kristensen, S. Halvorsen, T. Holmager, M.H. Olsen, A. Bakken, T.S.G. Sehested, V. Ruddox, M. Mæng, K. Vikenes, S.E. Jensen, T. Steigen, J. Lambrechtsen, J. Jortveit, A. Bovin, H. Schirmer, M.K. Christiansen, R. Wiseth, D. Mikkelsen, A.I. Larsen, C.L. Kjærgaard,K. Andresen, I. Gustafsson, V. Tuseth, M.L. Larsen, P.S. Deeg, K. Veien, E. Bøhmer, H.E. Bøtker, A.O. Brattrud, J. Brønnum‑Schou, A.-Å.R. Pettersen, L.E. Bang, E. Øie, T. Engstrøm, E.B. Borg, K. Kristensen, S.H. Nymo, G. Gislason, N.T. Vethe, J.A.M. Abdulla, T. Dammen, M.R. Mouridsen, B. Bendz, M.L.N. Bertelsen, J.D. Hove, L. Schierbeck, M. Snoer, C. Davidsen, G. Egholm, K.K. Thomsen, G. Jadou, M. Poenaru, N.T. Krarup, M. Böttcher, P.B. Stæhr, A.-D. Zwisler, T. Edvardsen, C. Torp‑Pedersen, J.E. Otterstad, T. Lange, M.W. Fagerland, D. Atar & E. Prescott, for the BETAMI–DANBLOCK Investigators. New England Journal of Medicine doi: 10.1056/NEJMoa2505985

Artikkelsammendrag

Kliniske Guidelines anbefaler betablokkere for pasienter som har overlevd et myokardinfarkt, basert på gammel evidens. Infarktbehandlingen har imidlertid gjennomgått store forandringer, bl.a. implementering av akutt kateterbasert revaskularisering. Det store spørsmålet i det kardiovaskulære miljøet har vært: har disse medisiner fortsatt indikasjon når infarktbehandlingen har blitt komplett modernisert de siste årtier? Professor Dan Atar sammen med sin Co-Chair, Professor John Munkhaugen, har samlet hele det norske kardiovaskulære miljøet til en omfattende randomisert nasjonal studie, BETAMI, som har undersøkt om betablokkerbehandling etter et myokardinfarkt fortsatt har indikasjon eller ikke.

Denne nye kunnskapen vil bli inkorporert som en markant revidering av kliniske Guidelines i hele verden, idet pasienter med bevart venstre ventrikkelfunksjon (LVEF>50%) ikke trenger denne medisineringen, mens alle med nedsatt ventrikkelfunksjon (LVEF <50%) bør fortsatt få forskrevet beta-blokkere.

Komiteens begrunnelse

Denne studien utgjør et banebrytende bidrag til kardiovaskulær forskning ved å adressere et langvarig og klinisk viktig spørsmål om bruk av betablokkere etter hjerteinfarkt i en tid med moderne reperfusjonsbehandling og sekundærprofylakse. Gjennom en stor randomisert studie med robust registerbasert oppfølging og blindet endepunktvurdering leverer arbeidet dokumentasjon av høy vitenskapelig kvalitet. Studien utmerker seg ved sitt omfang og sin evne til å avklare usikkerhet der tidligere dokumentasjon har vært foreldet eller sprikende. Funnene har direkte implikasjoner for internasjonale kliniske retningslinjer, og påvirker behandlingsvalg for en stor pasientgruppe. Publisering i The New England Journal of Medicine understreker ytterligere studiens originalitet, vitenskapelige kvalitet og internasjonale gjennomslagskraft.