Maleriet «En blant mennesker»

Sverre Bjertnæs sitt maleri på det nye Radiumhospitalet er høyreist og håpefullt. Det reiser seg gjennom tre etasjer i det nye sykehuset. Øverst er det blått som i en himmel. Det strekker seg oppover. Først og fremst er det et meget rikt maleri. Det er folkerikt og fargerikt og det er svært vakkert. Det er rikt på mennesker som deg og meg. De er sammen, de gjør ting sammen, eller de driver med sitt eget, altså til sammen slik vi alle gjør. Noen er i par, andre er sammen med mange, mens noen kan se ut til å være alene.

En helt avgjørende spenning i livene våre er alene-sammen. Denne balansen definerer oss til enhver tid. Når det er på det beste: Følelsen av å være trygg alene kan neppe utvikles uten nærende andre. Og evnene til å bidra til andres ve og vel, og deres trygghet, nærer seg ved at man er trygg nok i seg selv. Vi lever og virker i balansene mellom nærhet og avstand.

Vi blir ikke oss selv av oss selv. Det er en løgn skapt i denne tiden som preges av ord og begreper som selvrealisering og selvoptimalisering. Noen kaller det singularitetens tid, med vekt på den ene og det enestående. Det beste bør skille seg ut, om det er mennesker, prestasjoner eller for den saks skyld matretter. Men det ene-stående risikerer å bli stående alene.

Grunnlaget for balansekunstene mellom alene og sammen ligger i stor grad utenfor oss selv. Vi blir ikke oss selv av oss, men i kraft av de mange møtene med andre. Det lille barnet kastes inn i verden, og begynner å orientere seg. Vi lukter, smaker, berører, taler og hører og vi ser oss omkring. Vi støter på natur og mennesker, og vi oppdager stadig nytt. Når vi beveger oss i verden, vokser vi innover. Det er viktig hva og hvem vi møter. Hvem vi blir, utover gener, fysiologi, økonomi og flaks/uflaks, handler ikke bare om hvem vi har møtt, men også om selve møteplassene. De store møteplassene kaller vi kulturen eller tidsånden. Der finnes det noen viktige materielle og normative vilkår for å bli psykologisk dannet. Det er i mellomrommene det skjer, gjennom blikk, gester, berøring og språk. I dette maleriet er det mange mellomrom.

Der hvor det er store forventninger til sammen, kan det bli svært utfordrende om man føler seg utenfor fellesskapet. Da kan alene bli til ensom. Ordene alene og ensom kan vise til svært forskjellige fenomener. Mange trives faktisk godt i sitt eget selskap. De kan ha opplevelsen av å være sammen med seg selv. Den ensomme, derimot, er overlatt til å være alene med seg selv.  

 Alvorlig sykdom er en eksistensiell trussel mot balansene mellom alene og sammen. Slik kreft kan være. Selve ordet, en diagnose, kan sende oss inn i frykten og fortvilelsen. Opplevelsene av sykdom kan lukke sansene mot verden. Det erfarer mange som beveger seg i disse trappene og rommene. Kanskje de innelukket i seg selv ikke stanser opp og evner å ta innover seg rikdommen i dette maleriet.

Sverre Bjertnæs er ikke bare kunstmaler. Han har også skrevet en meget god bok til ettertanke. «Mine bilder. Om kunst og alkoholisme.» Den kom i 2021. Der beskriver han de mange kunstverkene som henger på veggene i hans hjem. Han beskriver også mange år med alkohol. Det er lenge siden nå. Han har vært dørgende edru i snart tjue år. Han har fortalt meg at når han følte seg som mest ødelagt, lærte han seg å tenke at hans skjebne ikke var unik. Ensomheten kan hardt ramme den som er syk, om det er på det ene eller andre viset, men veldig mange har opplevd noe lignende. Han tenkte på seg selv som en blant mennesker. På kloden og i livene våre er vi felles reisende. Men lidelser vil uunngåelig og ubønnhørlig også prege oss. Slik er det. Men da er vi også felles lidende. Det er trøst i det.

Kunsten er også et mellomrom. Det er snakk om møtekunst. Vi kan ha et fellesskap i å oppleve og betrakte dette fargerike og meningssterke maleriet som strekker seg over tre etasjer. Kanskje vi kan kanskje snakke om det sammen. Eller ikke. Men vi har alle vår egen opplevelse av det. Alene og sammen.

• Tekst: Finn Skårderud. Gjengitt med tillatelse.