#VierOUS
Ergoterapeut: Mari og Karla
Møt to av ergoterapeutene på Oslo universitetssykehus (OUS), Mari Christoffersen og Karla Ascencio. De jobber på forskjellige avdelinger, og selv om diagnosene er ulike og forløpene helt forskjellige, er kjernekompetansen og aktivitetsperspektivet i faget det samme.
Mari Christoffersen jobber som ergoterapeut på Regional sikkerhetsseksjon (RSA) på Dikemark, Avdeling for forsterket behandling
Jeg jobber med mennesker med alvorlig psykisk lidelse, i kombinasjon med risiko for aggressiv eller voldelig atferd, på et sted hvor hverdagen og omgivelsene preges av en rekke sikkerhetstiltak.
Både psykisk lidelse i seg selv, voldsatferd og rammene rundt påvirker hvordan pasientene kan delta i og mestre aktiviteter i hverdagen.
Det kan gjelde alt fra de helt ordinære «må eller burde»-aktivitetene, til de aktivitetene man er vant til og ønsker å gjøre, har interesse for og opplever at fyller hverdagen med innhold og mening.
Redusert mulighet til å være i aktivitet kan medføre alt fra "ressurser på tomgang" hos en pasient, til tap av ferdigheter hos en annen - ytterpunkter som gir lav opplevelse av hverdagsmestring som resultat. På RSA har aktivitetsperspektivet en viktig plass i det tverrfaglige arbeidet for å forebygge og behandle aggressiv og voldelig atferd.
En vanlig arbeidsdag
Mine arbeidsdager består i stor grad av å drive aktivitetsbasert utredning og behandling. Det handler rett og slett om å bruke aktiviteter metodisk, som et målrettet og systematisk verktøy for å fremme helse, mestring og deltakelse. Gjennom metodisk bruk av aktivitet kan jeg bygge relasjoner, kartlegge individuelle forutsetninger og motivasjon for deltakelse, finne pasientenes ressurser og vurdere hvordan individuelle utfordringer påvirker aktivitetsutførelse.
Aktivitetsbasert behandling kan for eksempel handle om å gradere krav til utførelse av en aktivitet, tilpasse elementer i omgivelsene, eller vurdere type bistand en pasient kan trenge, slik at både mestring og utvikling kan finne sted.
Veldig mange ergoterapeuter jobber "alene", altså som den eneste med sin bakgrunn på arbeidsplassen. Det er krevende, og stiller høye krav til at man trygg på egen kjernekompetanse, i tillegg til å ha gode samarbeidsferdigheter i team.
De konkrete aktivitetene jeg benytter avhenger av pasientenes utgangspunkt og interesseområder, så det kan være alt fra de helt basale til de mer sammensatte hverdagslige gjøremål, de kan være avslappende eller fysisk krevende, individuelle eller sosiale i grupper, utendørs så vel som innendørs. Alt i alt har jeg en veldig variert arbeidshverdag!
Det er veldig givende å bruke faget mitt til å muliggjøre aktivitet, og erfare at det gjør en forskjell for pasientenes deltakelse, opplevelse av hverdagsmestring og livskvalitet.
Karla Ascencio er ergoterapeut ved avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering i Nevroklinikken.
Jeg jobber med pasienter med traumatiske hodeskader helt fra de ligger på nevrointensiven – ofte etter alvorlige hendelser som bilulykker eller andre typer ulykker.
Allerede i denne tidlige fasen bruker jeg hverdagsaktiviteter som metode i behandlingen. Målet i denne tidlige fase er å vekke pasienter med lav bevissthet gjennom systematisk sansestimulering, der jeg tar utgangspunkt i meningsfulle og gjenkjennelige aktiviteter for den enkelte pasienten.
Jeg bruker for eksempel overkroppsvask, tannpuss, å gre håret eller smøre inn hendene med håndkrem som terapeutiske tiltak. Disse aktivitetene gir struktur, rytme og sanseinntrykk som kan bidra til å aktivere hjernen. De er ofte aktiviteter pasienten nylig har utført selv før ulykken, og derfor lettere å kjenne igjen for dem.
Gradvis øke kravene
Jeg graderer aktivitetene ut fra pasientens bevissthetsnivå, utfall, ressurser og dagsform. Det kan være alt fra å kjenne på en kald klut, til å føre tannbørsten mot munnen selv.
Når pasienten viser tegn til økt bevissthet, øker jeg kravene gradvis. Jeg kan for eksempel først guide pasientens hånd til å gre håret, og etter hvert la pasienten gjøre det selv.
Jeg kan også øke kompleksiteten ved å la pasienten finne kammen i toalettmappen.
Aktivitet som middel og mål
Som ergoterapeut er det viktig for meg å jobbe personsentrert – det betyr å bruke aktiviteter som er meningsfulle for pasienten, og som de pleide å gjøre på sin egen måte.
Det kan være å bruke deres egen deodorant, hårbørste, en kjent lukt, eller å spille musikk de liker.
På denne måten bruker jeg aktivitet både som et middel og et mål – et middel for å trene opp ferdigheter, og et mål i seg selv når pasienten igjen mestrer egne hverdagsaktiviteter.
For meg som ergoterapeut handler mobilisering ikke bare om å sitte opp i sengen, stå og gå, men om å knytte mobiliseringen til aktivitet. Det kan være å starte med å trekke av dynen selv, tørke seg rundt munnen, eller ta på leppepomade. Små handlinger som gir mestring og mening – og som er starten på veien tilbake til hverdagen
Stolt av å være ergoterapeut
Valget falt på ergoterapi fordi faget har et helhetlig perspektiv på behandling, med fokus på å støtte mennesker i å mestre hverdagen gjennom meningsfulle aktiviteter
Det er veldig givende å bruke faget mitt til å muliggjøre aktivitet, og erfare at det gjør en forskjell for pasientenes deltakelse, opplevelse av hverdagsmestring og livskvalitet.
Jeg føler meg stolt når jeg ser pasienter mestre små og meningsfulle aktiviteter mens de er innlagt på nevrointensiven. Dette kan inkludere å tilrettelegge for at de kan delta i å pusse tennene selv, eller tilrettelegge for at de kan ha noe form av interaksjon og/eller enkel kommunikasjon (gjennom kroppsspråk /øyekontakt osv.) med sine nærmeste.