Hva gjør vi når antibiotika slutter å virke?
Antimikrobiell resistens er en voksende global helsetrussel – og en utfordring som rammer de mest sårbare pasientene først.

Foto: Per Marius Didriksen, OUS
Antibiotika har forandret moderne medisin. Legemidlene gjør det mulig å behandle alvorlige infeksjoner og gjennomføre kirurgi, transplantasjoner, kreftbehandling og intensivbehandling med langt lavere risiko enn tidligere. Men denne grunnpilaren i helsevesenet er under press.
Foto: Per Marius Didriksen, OUS
Antimikrobiell resistens, ofte forkortet AMR, oppstår når mikroorganismer som bakterier utvikler evnen til å motstå legemidler som tidligere kunne hemme eller drepe dem.
Når antibiotika ikke lenger virker, blir infeksjoner vanskeligere å behandle, behandlingen mer belastende og risikoen for alvorlig sykdom større.
Ved Oslo universitetssykehus forsker vi på hvordan resistente bakterier overlever, og på hvordan vi kan finne nye måter å bekjempe dem på.
Dette er også et viktig satsingsområde i visjonen for den nye Livsvitenskapsbygningen, der mikrobiologi og antimikrobiell resistens vil stå sentralt.
Den største bakteriedreperen
Tuberkulose skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis og rammer oftest lungene, men kan også angripe andre organer. På verdensbasis er tuberkulose fortsatt den ledende dødsårsaken blant bakterielle infeksjoner og er generelt blant de 10 sykdommene som hyppigst er årsak til død.
Sykdommen smitter mellom mennesker via luften. I verden oppstår rundt 10 millioner nye tilfeller årlig. Multiresistent tuberkulose, MDR-TB, betyr at bakterien er resistent mot isoniazid og rifampicin, de viktigste førstelinjemidlene.
I Norge var det i 2024 >15% MDR-TB. På verdensbasis utvikler omtrent en halv million mennesker MDR-TB hvert år. Derfor forsker vi intenst på ny behandling for tuberkulose.
Foto: OUS
Når sårbare pasienter blir rammet
AMR forbindes ofte med vanlige bakterieinfeksjoner.
For pasienter med sårbar helse kan konsekvensene imidlertid være særlig alvorlige.
Personer med underliggende sykdom, kreft, etter organtransplantasjon eller under immundempende behandling har økt risiko for langvarige og kompliserte infeksjoner med mykobakterier.
Non-tuberkuløse mykobakterier (NTM) er en stor gruppe bakterier som er beslektet med tuberkulosebakterien. I motsetning til tuberkulose smitter NTM som regel ikke mellom mennesker. Bakteriene finnes naturlig i miljøet, blant annet i jord, vann og biofilmer i vannrør og dusjanlegg.
De fleste som eksponeres blir ikke syke. Hos personer med nedsatt immunforsvar eller allerede skadde lunger kan bakteriene derimot etablere alvorlig sykdom.
NTM-lungesykdom forekommer blant annet hos pasienter med cystisk fibrose, bronkiektasier, kols og andre kroniske lungelidelser.
Transplantasjonsmottakere og personer som bruker immundempende legemidler, er også særlig utsatt.
NTM kan i tillegg forårsake infeksjoner i hud og bløtvev, for eksempel etter kirurgi, kosmetiske inngrep, injeksjoner eller andre prosedyrer som bryter hudbarrieren.
Forekomsten av NTM-relatert lungesykdom øker både i Norge og internasjonalt.
Verstingen blant NTM
En av de mest utfordrende artene er Mycobacterium abscessus. Dette er en hurtigvoksende NTM som kan gi kroniske og behandlingskrevende lungeinfeksjoner, samt infeksjoner i hud og bløtvev.
Bakterien har naturlig motstandsdyktighet mot mange antibiotika, og kan også utvikle ytterligere resistens under behandling.
Behandlingen må derfor ofte skreddersys ut fra resistensundersøkelser og tett klinisk oppfølging. Mange pasienter trenger kombinasjoner av tre eller flere antibiotika i 18–36 måneder, ofte med intravenøs behandling i deler av forløpet. Bivirkninger som kvalme, tretthet, nyrepåvirkning og hørselsskade kan gjøre behandlingen svært belastende.
Til tross for lang og intensiv behandling lykkes vi ikke alltid med å få kontroll på infeksjonen. Når dagens beste behandlingstilbud varer i år, belaster pasienten betydelig og likevel kan ha begrenset effekt, er behovet for nye løsninger stort.
Foto: Per Marius Didriksen, OUS
På jakt etter bakteriens svake punkter
Forskningen vår på Mycobacterium abscessus starter med et grunnleggende spørsmål: Hvordan klarer bakterien å overleve behandling som ville ha virket mot mange andre bakterier?
Bakterien har flere avanserte forsvarsmekanismer. Den har blant annet en robust cellevegg som kan hindre antibiotika i å komme inn, og den kan bruke enzymer og andre biologiske systemer til å nøytralisere eller unngå effekten av legemidler.
Den kan også tilpasse seg miljøet og utvikle ytterligere resistens under behandling.
For å utvikle bedre behandlinger må vi forstå disse mekanismene. Vi kartlegger hvilke biologiske prosesser bakterien er avhengig av for å vokse, overleve og beskytte seg. Dersom vi identifiserer proteiner, enzymer eller signalveier som er avgjørende for bakterien, kan disse bli angrepspunkter for fremtidige legemidler.
Dette arbeidet handler ikke bare om å finne ett nytt antibiotikum. Det kan også handle om å utvikle stoffer som gjør eksisterende antibiotika mer effektive, for eksempel ved å svekke bakteriens forsvar.
På den måten kan kombinasjoner av legemidler gi en bedre effekt enn hvert enkelt stoff alene.
Fra molekyl til mulig medisin
Figur: Ayesha Maqbool
Jakten på nye antibiotika begynner med å teste mange kjemiske forbindelser. Først undersøker vi om molekylene har effekt i modellbakterien Mycobacterium smegmatis, en ufarlig og hurtigvoksende slektning av M. abscessus. Den viser hvilke molekyler som i det hele tatt har effekt (Figur 1).
Dette gjør det mulig å sortere ut forbindelser som ikke ser ut til å påvirke mykobakterier. Lovende kandidater testes deretter mot de tre underartene i Mycobacterium abscessus-komplekset.
Figur: OUS
Vi måler blant annet den minste konsentrasjonen av et stoff som kan hemme bakteriens vekst. Dette kalles minste hemmende konsentrasjon, eller MIC (Figur 2).
Foto: Ayesha Maqbool
Et stoff er imidlertid ikke interessant som legemiddelkandidat dersom det også skader menneskelige celler. Derfor undersøker vi parallelt om humane lungeceller tåler forbindelsene, og ved hvilke konsentrasjoner de eventuelt blir skadelige (Figur 3).
Først når et stoff både har effekt mot bakterien og viser en akseptabel sikkerhetsprofil i tidlige tester, kan det være aktuelt å gå videre.
Veien fra et funn i laboratoriet til et nytt legemiddel er lang. Lovende kandidater må undersøkes videre i mer avanserte modeller, sikkerhetsstudier og til slutt kliniske studier på mennesker.
De fleste molekylene vi undersøker, vil aldri bli medisiner. Likevel er hvert funn verdifullt: Det kan gi ny kunnskap om bakterien, avdekke et nytt biologisk mål eller vise en mekanisme som andre forskere kan bygge videre på.
Forskning som kan gi pasientene flere muligheter
Dette er translasjonsforskning i tidlig fase: forskning som skal bidra til å omsette biologisk innsikt til nye behandlingsmuligheter. Målet er å legge grunnlaget for bedre og mindre belastende behandling for pasienter som i dag har få alternativer.
Selv om vi studerer én spesifikk bakterie, er betydningen større. Antimikrobiell resistens truer fundamentet for moderne medisin. Uten effektive antibiotika blir det vanskeligere og farligere å behandle infeksjoner i forbindelse med kreftbehandling, transplantasjoner, intensivmedisin og avansert kirurgi.
For pasientene med Mycobacterium abscessus handler forskningen om håp: håp om kortere, tryggere og mer virkningsfull behandling i fremtiden. For helsevesenet handler det om beredskap – om å forstå og møte en av vår tids største globale helsetrussel før den tar fra oss enda flere av behandlingsmulighetene vi i dag tar for gitt.
Forskning er også beredskap
Pandemien viste hvor viktig det er å ha sterke forskningsmiljøer når samfunnet står overfor nye helsetrusler.
Antibiotikaresistens utvikler seg langsommere enn en pandemi, men konsekvensene kan bli minst like alvorlige.
I den nye Livsvitenskapsbygningen er det investert i et stort sikkerhetslaboratorium, såkalt Biosafety Level 3 (BSL 3)-laboratorium, som gjør det trygt å håndtere særlig smittsomme og multiresistente mikrober.
Denne kloke investeringen i infrastruktur, kombinert med kompetanse, teknologi og kunnskap, muliggjør diagnostikk og forskning på AMR-mikrober som styrker Norges evne til å møte fremtidige infeksjonstrusler.
På den måten er vår forskning ikke bare kunnskapsutvikling, men også en viktig del av nasjonal beredskap.
Lenker:
Genomdynamikk-gruppen OUS: OUH - Unit for Genome Dynamics
Klinikk for laboratoriemedisin - Oslo universitetssykehus HF