OUS Innsikt
Å våkne til et liv man ønsket å forlate
Hva skjer i hodet til et menneske som har forsøkt å ta sitt eget liv – og som våkner opp innlagt på en intensivavdeling? I en ny studie deler pasienter erfaringer fra denne sårbare overgangen mellom liv og død.
Illustrasjon: Shutterstock
Fortellingene gir et usminket innblikk i psykisk kaos, skam og fortsatt dødsønske – men også i hvordan menneskelige møter i helsevesenet kan bidra til orientering, verdighet og om et forsiktig håp i å leve videre.
Studien Half alive but still longing for death: Exploring the experiences of patients waking up in the intensive care unit after a suicide attempt-a qualitative study - PubMed er utført av forskere og fagfolk ved Oslo univeristetssykehus. Artikkelen ble publisert i et tidsskrift som heter Australian Critical Care som er i National Library of Medicine (NIH) i november 2025.
Når litt lys-betyr alt
Pasientene beskriver oppvåkningen som å stå med et ben i mørket og et i det grelle lyset på intensivavdelingen. Kroppen er reddet, men tankene er fortsatt fanget i smerten som ledet til selvmordsforsøket.
Foto: OUS
Mange forteller om behandlingssituasjoner som enten hjalp dem til å finne fotfeste- eller som forsterket følelsen av å være fremmed, mislykket og alene.
Mellom liv og død – smerten som ikke vises
Å våkne på intensiv etter et selvmordsforsøk oppleves ofte som uvirkelig og forvirrende. Flere beskrev en følelse av å være “halvt i live”, samtidig som dødsønsket er til stede.
«Jeg kjente også på en slags sinne, jeg ville bare rømme. Hvorfor våkne? Å være på intensivavdelingen var utmattende og uvirkelig, nesten som en kraftig bakrus.»
Møtet med helsevesenet kan bety med enn vi tror
Mange kjenner på skam, skyld og mislykkethet. Det tekniske, travle og til tider kalde miljøet på intensivavdelingen, kunne forsterke det følelsesmessige kaoset.
Samtidig pekte flere på hvordan helt enkle handlinger kunne få stor betydning. Et oppriktig “hvordan har du det?”, med et smil, kunne bety enormt mye.
Et håp i mørket
Omsorgsfulle, små handlinger som å bli møtt med et “hei” hadde stor betydning, og små gester, som å sette seg ned eller la en hånd på armen kunne skape en bro tilbake til verdighet og “normalitet”.
Uformelle samtaler gjorde at pasientene følte seg sett, møtt og mindre alene i smerten.
“Det finnes ikke noe Sunnaas for sånne som meg”.
Det enkle er ofre det beste
Funnene i studien viste at denne pasientgruppen befinner seg i en ekstremt sårbar overgang, der både ord og handlinger betyr mye.
«Bare vis litt mer av den menneskelige siden, ikke bare personen som jobber i helsevesenet.»
Mye usikkerhet hos oss som jobber i somatikken
Mange kan føle seg usikker i møte med en pasient etter noe så ekstremt som et selvmordsforsøk.
Funnene i studien viser imidlertid at pasientene opplevde det som positivt - å få direkte spørsmål om sucidalitet.
De ønsket å bli møtt åpent og ærlig – samtidig behandlet som alle andre pasienter.
Småprat, humor og helt vanlige samtale om vær, TV eller hverdagsliv kunne gi gode pauser fra mørke tanker.
Les mer
- Snakk om selvmord
- Ivaretagelse av pasienter i somatiske enheter etter selvskading eller selvmordsforsøk - Helse Sør-Øst RHF