Håp, favn og frirom i kunsten på Nedre Ila
Flere kunstnere står for utsmykningen av behandlingsbygget: Lin Wang, Lotte Konow Lund, Piya Wantiang, og Kiyoshi Yamamoto.

Pasientene i sikkerhetspsykiatrien har alvorlige psykiske lidelser, ofte lange behandlingsforløp og begrenset frihet. Bygget er utviklet med pasientforløpet som bærende prinsipp – fra mottak og behandling til aktivitet, oppfølging og rehabilitering.
Nedre Ila sine verdier og ambisjoner er å være et sykehus som tar utgangspunkt i pasientens perspektiv og er utformet for mennesker i en sårbar livssituasjon. Kunsten forholder seg også til dette og bidrar til de samme ambisjonene.
– Vi ønsker å skape varme og favne om – for beskyttelse av individet i en vanskelig situasjon, for vern av samfunnet rundt, og med omsorg og respekt for alle som er i dette bygget, både medarbeidere og pasienter, sier Monica Takvam, kurator for Nedre Ila.
Å favne om
Å favne om er å «ta (om) med armene», fra norrønt faðmr «favn, utstrakte armer», og kunsten kan gi den følelsen. En korridor kan forvandles fra en kald og skremmende sykehuskorridor til en trygg omgivelse med mer positiv stemning, et hjem for en stund.
Ila er preget av et åpent landskap med gårdsdrift, store åpne åkrer og områder med tettere skog. Favn er også en (gammel) måleenhet for lengde og volum, ofte brukt om ved til brensel. Det føles naturlig med denne dobbeltsidige betydningen av ordet; det å favne om individet og beskytte samfunnet, men også da favn i historisk betydning koblet opp mot ved, områdets skog og gårdsdrift.
En favn er noe som omslutter og omfatter mye forskjellig. Slik er det også for Nedre Ila som omslutter og favner om mange ulike individer med sammensatte problemstillinger i livet. Verdighet, vern og rettighetene til hver enkelt står i sentrum, med et mål om tilfriskning.
Dobbel
Hvordan en pasient har det, hva individet trenger og hvordan kunsten kan bidra, er i noen tilfeller motstridende, komplekst og paradoksalt. En person ønsker ro, men også energi. Mer dagslys, mer synlighet, men mindre innsyn og gjerne steder å trekke seg tilbake til. Planløsningene på Nedre Ila legger til rette for både for fellesskap og tilbaketrekning, og byggets arkitektur gjenspeiler dette med synlighet og skjerming og områder for å være sosial eller trekke seg tilbake. Ordene dobbel, mellom, dialog, samspill og bindeledd er viktige. Som mennesker trenger vi ofte to sider for å fungere.
Før ble minst mulig bruk av farger og annet stimuli i interiør anbefalt til miljøer for behandling av pasienter. Dette har endret seg til å se fordeler med mer fargebruk, mer tilgang til dagslys og nærhet til natur.
Mellomrom
Denne plassen imellom er kanskje det viktigste stedet. Det kan være plassen mellom ute og inne. Mellom frisk og syk, fri og fastlåst. Et mellomrom, dette rommet mellom. Mellom to steder du kommer fra og skal til, en plass for en samtale, en kaffe eller en pause. Gjerne ikke planlagt som et oppholdsrom, men det stedet hvor mennesker over tid drar én og én stol bort for å sitte sammen. - Sitte sammen mens vi er i dette mellomrommet mellom ute og inne.
Mellomrom kan være dialogen mellom to mennesker, det kan være samspillet mellom pleier og pasient. Det kan være dette usynlige bindeleddet i et samarbeid som betyr så mye.
Kunsten følger lyset og menneskene: Lin Wang
Lin Wang har laget kunst til sonen «Velkommen». Et vertikalt verk henger i vestibylen, synlig når du kommer inn gjennom resepsjonen, og også synlig fra oppholdsområdet i 3. etasje for de ansatte.
– Jeg har brukt alle elementene – ild, vann, luft og jord – for å skape dette verket. Alt er håndlaget og består av glasert porselen i ulike blåtoner og stål i ulike fasonger, slik at lyset kan spille i det og endre uttrykket gjennom dagen. Verket skal formes av den som ser det. Jeg er inspirert av Bruce Lees utsagn: «Be like water, my friend», forteller Lin Wang.
«Be like water»
Bruce Lee er for mange mest kjent som skuespiller og kampsportutøver, men han var også filosof. Hans «Be like water»-filosofi handler om å være uten fast form – tilpasningsdyktig, fleksibel og flytende – for å møte livets utfordringer.
I stedet for å stå imot med hard motstand, følger du situasjonen, flyter rundt, over eller gjennom hindringene, slik vann alltid finner formen til beholderen det fyller.
Lin Wang jobber ofte med porselensinstallasjoner, gjerne i stor skala. Hun utfordrer ofte grensene for keramikk som material og uttrykksform, og bruker også materialet som et verktøy til å snakke om forskjeller og likheter ved ulike kulturer, og hun utforsker hvordan disse kan komme sammen gjennom kunsten. Tradisjoner og historie rundt porselen, kobolt blåfarge og kinesiske mønstre er med i hennes arbeidsmetode med skulpturer og installasjoner.
Skjørt paradoks
Wangs arbeid med porselen, et materiale som gjerne assosieres med skjørhet, står stikk i strid med forutsetningene for sikker og robust kunst til Nedre Ila. Men dette paradokset, gjør nettopp denne typen kunst dynamisk og riktig.
– Dette har blitt et av mine favorittobjekter, sier Wang om verket til Nedre Ila. Det har blitt så vakkert, og Bruce Lees filosofi er noe jeg selv søker til når livet blir krevende. Dette verket gir meg styrke, sier hun.
Kunst som skaper rom for ro - eller - Kunst og rom for ro: Kiyoshi Yamamotos
I første etasje, inne i pasientområdet, henger Kiyoshi Yamamotos sitt verk. Hans kunstverk består av flere deler over flere rom og overflater. Fem kunstverk henger sammen, men de er plassert på ulike steder hvor pasienter oppholder seg. Både ved aktivitetssenteret, pasientmottaket og nedover i korridorene som følger byggets hovedpulsåre.
– Jeg bruker alltid mye farger. Her har jeg valgt varme toner som kontrast til de grønne veggene. Jeg er inspirert av naturen rundt bygget og av kvaliteten i materialene som er brukt her. Med min japanske bakgrunn er jeg opptatt av det sanselige – balansen mellom det statiske og det bevegelige, mørket og lyset, ro og energi. Tanken om at kunsten skal gi et mellomrom – et pust – for både pasienter og ansatte, liker jeg veldig godt. Jeg ønsker at kunsten min skal gi ro og varme, sier Yamamoto.
Harmonerer og balanserer motsetninger
Yamamoto er kjent for å vise vise følsomhet og sensitivitet i arbeidene sine. Kontrastfylte farger harmonerer og balanserer motsetninger; det lyse og lette mot det tunge eller det tynne transparente mot noe langt og monumentalt.
Disse kvalitetene og kompleksitetene, nettopp motsetningene, men også harmonien, er viktig. Det er dette magiske rommet mellom synlig og skjult, mellom bevisst tanke og kroppslig sanselighet, mellom det statiske og bevegelige og mellom ro og energi, som passer godt til Nedre Ila.
Nedre Ila favner om ulike skjebner og sammensetninger av mennesker og perspektiv. Dette et rom og toleranse som også Yamamoto utforsker i sin kunstpraksis. Favnet som er essensielt for Nedre Ila.
Maleriene i trappeoppgang – Lotte Konow Lund
Konow Lund jobber på flere måter, med ulike typer uttrykk og materialvalg. Hun tenker konsept og helhet både når det gjelder rom, lys og refleksjon. Hun lager uttrykk som gjerne er informert av sted, tid og personer. Ofte er glass, tegning, tredimensjonalitet, perspektiv og lysbrytning utgangspunkter for kunstverkene til Konow Lund.
Verkene hun har laget til Nedre Ila er ment som et pusterom for de som holder til her. Intensjonen er at de skal gi holdepunkter og skape områder med håp og illusjon av noe mer enn å kun ha vegger rundt deg. Bildene kan også være et friområde på vei til noe annet, for eksempel behandling, slik at maleriene skal kunne fungere som vinduer inn til en annen virkelighet.
Inspirasjon fra malerier i Pompeii
Lotte Konow Lund har hentet inspirasjon fra malerier i Pompeii i Sør-Italia. Fra hvordan disse maleriene nå er vinduer inn til oldtidens romerske liv, til mytologi og til illusjonistisk rom. Lund er opptatt av hvordan det går an å forandre små rom uten vinduer til åpne landskap eller til dramatiske rom hvor nye historier fortelles og erfares.
Her har hun skapt en horisont som strekker seg over flere plan og etasjer. Slik kan kanskje pasientene se noe nytt i horisonten til ulike tider av sitt behandlingsforløp. Maleriet er som en type stilleben av horisont, og kan vekke følelser rundt noe annet, på et annet sted, enn akkurat i dette bygget.
Mellomrommene i hver fløy: Apichaya eller 'Piya' Wanthiang
Gjennom en rekke forskjellige uttrykksformer og utgangspunkter, konstruerer Wanthiang miljøer for å se hvordan de påvirker vår persepsjon, handling og interaksjon. Hun er opptatt av landskapene vi vokser opp i og lever i og atmosfæren rundt oss.
Verkene hennes har en organisk form. Hun er svært bevisst på kunstens sanselige påvirkning på kropp og sinn og på hva som framprovoserer stress eller ro hos betrakteren. Hennes tilnærming til tematikk, skala, natur og romfølelse viser seg nå i alle de viktige mellomrommene i hver fløy på Nedre Ila.
Maleriene strekker seg fra gangene og inn i sengeområdene. Forskjellige motiv-områder viser seg i ulike etasjer, og slik både bryter de opp og fører sammen ved å gjøre områdene både forskjellige og gjenkjennbare.
Vekk fra det «innelåste»
Alle motivene er fra ulike former for skog eller natur hvor Wanthiang selv har vært. Dette skaper metervis med motiver fra blant annet Stokkøya utenfor Arendal og fra Thailand.
- Jeg ønsker at de som ser maleriene, skal kunne drømme seg bort til fine naturområder og vekk fra det å være «innelåst», sier Piya Wanthiang.
For både pasientbehandling og sikkerhet er det viktig å skape visuell orden i interiører og overflater. Dagslys, kunstlys og utsyn skaper gode romlige kvaliteter og bidrar til orientering. Samtidig kan og skal glass i vegger i nødvendig omfang også skjerme mot innsyn ved foliering.
Maleriene går dermed også over folieringen i vinduene og skaper en helhet ved å gi utsyn, men begrenset innsyn. Dette gir også refleksjon, og kan skape nye bildemotiver i sollyset fra vinduene.
En rik opplevelse av rom og sted
For hele bygget Nedre Ila er målet å skape en helhet mellom arkitektur, lyssetting, fargevalg overflater, interiør og kunst. Helheten kan bidra til å gi en god opplevelse og gi en mer positiv og rik opplevelse av sted og rom.
I tillegg til ny kunst er eksisterende kunst fra Oslo universitetssykehus, Dikemark og Gaustad plassert i områder for de ansatte, i hovedsak i 3. etasje. Her er det tilgjengelig veggplass og færre sikkerhetshensyn, noe som gjør området spesielt egnet til å romme en kuratert samling av veggbaserte verk.
























