Utredning av funksjonelle tilstander

Medisinsk utredning og vurde​ring  

Den medisinske utredningen er en viktig del av vurderingen og ledes vanligvis av fastlege og eventuelt barnelege. Utredningen bygger på en grundig sykehistorie, klinisk undersøkelse og en målrettet utredning basert på symptomene og medisinske retningslinjer.

En sentral oppgave er å vurdere om symptomene skyldes en sykdom som krever spesifikk behandling, samtidig som legen aktivt vurderer om symptomene passer med en funksjonell tilstand. Funksjonelle symptomer bør diagnostiseres på grunnlag av positive kliniske kjennetegn og en samlet medisinsk vurdering, ikke bare fordi andre sykdommer er utelukket. Diagnosen bygger på et gjenkjennbart symptombilde, normale eller forventede undersøkelsesfunn og fravær av tegn til annen sykdom som bedre forklarer symptomene. En tydelig diagnostisk forklaring fra legen er en viktig del av behandlingen og bidrar til trygghet og bedre prognose. En god forklaring på hvordan funksjonelle symptomer oppstår og opprettholdes, er ofte det første steget i behandlingen.

Ytterligere undersøkelser bør styres av nye kliniske funn eller endringer i sykehistorien, ikke av vedvarende usikkerhet alene. Gjentatte undersøkelser «for sikkerhets skyld» har sjelden nytte og kan bidra til symptomøkning, bekymring, usikkerhet og fortsatt søken etter en sykdom som ikke er til stede. Noen undersøkelser innebærer også en risiko for utilsiktede funn eller komplikasjoner.  

Kartlegging av psykisk helse, utvikling og livssituasjon

En helhetlig utredning omfatter også en kartlegging av barnets psykiske helse, utvikling, fungering og livssituasjon. Dette kan gjennomføres i kommunale psykiske helsetjenester eller i psykisk helsevern for barn og unge, avhengig av behov.

Kartleggingen bør belyse hvordan barnet fungerer hjemme, på skolen og i fritiden, samt eventuelle belastninger, stressfaktorer og beskyttende ressurser. Tidligere sykdomserfaringer, familiens forståelse av symptomene og hvordan symptomene påvirker hverdagen, er også viktige temaer.

Mange barn og unge med funksjonelle symptomer har ikke en psykisk lidelse som forklarer plagene. Likevel kan psykososiale forhold, stress, belastninger eller uhensiktsmessige mestringsstrategier bidra til at symptomene opprettholdes. Hos noen synes biologiske mekanismer i nervesystemet å spille en særlig viktig rolle, mens hos andre er psykososiale faktorer mer fremtredende. Hos de fleste vil symptomene opprettholdes gjennom et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer.

Samtaler med foreldrene er ofte en viktig del av utredningen. Her kartlegges blant annet barnets tidlige utvikling, tidligere sykdomserfaringer, familiens ressurser og hvordan familien forstår og håndterer symptomene. Denne kunnskapen er viktig for å kunne gi råd og planlegge en behandling som hele familien kan støtte opp om. Når det er avklart at barnet har funksjonelle symptomer, vil det ofte være behov for å endre hvordan foreldre, skole og andre voksne forstår og møter symptomene. Mange familier har nytte av veiledning i denne prosessen.

Kartlegging av funksjon

Utredningen bør også omfatte barnets funksjon i hverdagen. Deltakelse på skole, sosialt liv, fritidsaktiviteter, søvn, fysisk aktivitet og daglige rutiner gir viktig informasjon om hvordan symptomene påvirker livet.

Ved behov kan det være aktuelt med fysioterapeutisk vurdering av bevegelse, fysisk funksjon og aktivitetsnivå, samt pedagogisk kartlegging dersom det er behov for tilrettelegging i skolen. Målet er å identifisere faktorer som kan fremme gradvis tilbakegang til en mest mulig normal hverdag.

En tverrfaglig utredning danner grunnlaget for en individuell behandlingsplan, der barnet, familien og de ulike fagpersonene arbeider mot felles mål om økt funksjon, mestring og deltakelse.

Informasjonen samles i en biopsykososial kasusformulering

Informasjonen fra den medisinske, psykologiske og funksjonelle kartleggingen kan sammenfattes i en biopsykososial kasusformulering. En slik formulering beskriver hvilke biologiske, psykologiske og sosiale faktorer som kan ha disponert for, utløst og bidratt til å opprettholde symptomene hos det enkelte barnet. Målet er å skape en felles forståelse mellom familien og behandlerne og danne grunnlag for en målrettet behandlingsplan.