Hva er funksjonelle tilstander?

Hva er funksjonelle symptomer og tilstander hos barn og unge?

Funksjonelle symptomer og tilstander er en samlebetegnelse på en gruppe helseplager der barnet eller ungdommen opplever reelle og ofte betydelige symptomer, uten at medisinsk utredning kan påvise en sykdom eller skade som fullt ut forklarer symptomene. Tilstandene er vanlige hos barn og unge og kan gi betydelig redusert funksjon i hverdagen.

Vanlige symptomer er blant annet langvarige smerter (for eksempel hodepine eller magesmerter), utmattelse, svimmelhet, kvalme, konsentrasjonsvansker, søvnforstyrrelser, sanseforstyrrelser, lammelser, gangvansker og ulike typer anfall eller kramper. Mange har flere symptomer samtidig, og symptombildet kan variere over tid både i type og intensitet.

Det er i dag bred faglig enighet om at funksjonelle tilstander ikke er «medisinsk uforklarlige». Tvert imot viser nyere forskning at symptomene kan forstås som uttrykk for forstyrrelser i hvordan hjernen og kroppen regulerer og bearbeider signaler. Symptomene er ekte, oppleves ikke viljestyrte og kan ikke forklares med at barnet «innbiller seg» eller overdriver plagene.

Årsaksforståelse

Utviklingen av funksjonelle symptomer skyldes et komplekst samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer. Hvilke faktorer som er viktige, varierer fra barn til barn. Hos noen oppstår symptomene etter en infeksjon, skade eller annen somatisk sykdom. Hos andre er langvarige belastninger, høyt stressnivå, psykiske vansker eller belastende livshendelser sentrale faktorer. Ofte er det ikke én enkelt utløsende årsak, men en kombinasjon av forhold som over tid påvirker kroppens reguleringssystemer.

Nyere forskning viser at mange barn med funksjonelle tilstander har vært utsatt for gjentatte eller langvarige belastninger før symptomene utvikler seg. Belastningene kan være fysiske, psykiske, familiære, sosiale eller skolefaglige, men kan også skyldes vedvarende bekymringer, høye krav til seg selv eller andre tankeprosesser som holder kroppens stressrespons aktiv. Hver gang kroppen utsettes for stress, aktiveres stressreguleringssystemene. Når dette skjer gjentatte ganger over tid, kan disse systemene bli mer følsomme («sensitiserte»), slik at de reagerer kraftigere enn tidligere på nye belastninger.

Funksjonelle mekanismer

Det betyr at en relativt liten utløsende hendelse – for eksempel en virusinfeksjon, et fall, en forstuing eller en periode med økt skolebelastning – hos noen kan være nok til å utløse omfattende symptomer. Dette skyldes ikke at hendelsen i seg selv er alvorlig, men at hjernens og kroppens reguleringssystemer allerede er blitt mer sårbare etter gjentatt belastning.

Denne forståelsen samsvarer med nyere teorier om den prediktive hjernen. Hjernen bearbeider ikke bare sanseinformasjon passivt, men bruker tidligere erfaringer, læring og forventninger til kontinuerlig å forutsi hva som skjer i kroppen og omgivelsene. Ved funksjonelle tilstander ser det ut til at slike prediksjoner kan få for stor innflytelse på hvordan kroppssignaler tolkes. Normale eller svake signaler kan derfor oppleves som smerte, svimmelhet, utmattelse eller andre symptomer. Dette er en ubevisst prosess og innebærer ikke at symptomene er innbilte eller viljestyrte.

Når symptomene først har oppstått, kan de vedlikeholdes gjennom flere gjensidig forsterkende mekanismer. Søvnvansker, redusert fysisk aktivitet, bekymring, økt oppmerksomhet mot kroppslige signaler og forventninger om at aktivitet vil forverre symptomene kan bidra til å opprettholde plagene. Dette betyr ikke at symptomene er psykiske, men at hjernens normale reguleringsmekanismer påvirkes av både biologiske og psykologiske prosesser.

Tidlig diagnostikk og en tydelig, forståelig forklaring på symptomene er derfor en viktig del av behandlingen. Langvarig usikkerhet, gjentatte utredninger og bekymring for alvorlig sykdom kan øke stressbelastningen og bidra til at symptomene vedvarer. En felles forståelse mellom barnet, familien og behandlerne danner grunnlaget for målrettet behandling og gir de beste forutsetningene for bedring.

Symptombildet varierer betydelig mellom barn og unge. Noen har hovedsakelig smerter eller utmattelse, mens andre har et sammensatt symptombilde med smerter, svimmelhet, kvalme, lysskyhet, bevegelsesvansker eller funksjonelle nevrologiske symptomer. Angst- og depresjonssymptomer forekommer hos en del, men er verken en nødvendig eller tilstrekkelig forklaring på de funksjonelle symptomene.

De fleste barn og unge har god prognose, særlig når tilstanden gjenkjennes tidlig og barnet får en helhetlig forklaring og målrettet behandling. Uten tidlig oppfølging kan symptomene føre til redusert skolegang, sosial deltakelse, fysisk aktivitet og livskvalitet, samt økt bruk av helsetjenester. Tidlig diagnostikk, god informasjon og koordinert behandling kan bidra til å forebygge et langvarig sykdomsforløp.

Terminologi

Gjennom årene har disse tilstandene hatt mange ulike betegnelser, blant annet psykosomatiske tilstander, funksjonelle somatiske symptomer, sammensatte symptomtilstander og medisinsk uforklarte symptomer (MUS). Betegnelsene «medisinsk uforklarte symptomer» og «psykogen» anbefales i dag i liten grad, fordi de kan gi inntrykk av at symptomene enten mangler forklaring eller primært skyldes psykiske forhold. Begrepet funksjonelle symptomer og tilstander gjenspeiler bedre dagens kunnskap om at symptomene skyldes endret funksjon i kroppens og hjernens reguleringssystemer, uten at det foreligger en strukturell sykdom eller skade som kan forklare symptomene fullt ut.

• Les mer om betegnelsen "funksjonelle lidelser" her.

Til tross for betydelig forskningsutvikling de siste årene opplever mange barn og familier fortsatt å bli sendt mellom ulike deler av helsevesenet. En helhetlig forståelse, der somatiske, psykologiske og sosiale forhold vurderes samlet, er avgjørende for god utredning, god kommunikasjon og effektiv behandling.

I diagnosesystemet som brukes i Norge i dag (ICD-10; International Classification of Disorders), har ikke funksjonelle lidelser egne og tydelige diagnosekategorier. De funksjonelle lidelsene kodes derfor oftest under diagnosene somatoforme lidelser (F45), dissosiative lidelser (F44) eller andre relevante kategorier.