Tester framtidens digitale pasientbehandling

Hvordan kan digitale løsninger styrke pasientbehandlingen i klinikk psykisk helse og avhengighet (PHA) uten å gå på bekostning av kvaliteten i møtet med pasientene? 

Det er et sentralt spørsmål i satsingen Digital klinikk. Begrepet brukes som en paraplybetegnelse for en mer helhetlig digitalisering av klinikken. Både pasientbehandling, arbeidsformer for ansatte og den tekniske infrastrukturen ses i sammenheng. 

– I stedet for å snakke om teknologi hver for seg, bare KI eller bare apper, prøver vi å se hvor i systemet teknologien faktisk passer inn, forklarer seksjonsleder hos TIPS Sør-Øst, Kristin Lie Romm. 

Hun leder prosjektgruppen ved TIPS Sør-Øst som står for innsiktsarbeidet og utviklingen av satsingen, som springer ut av tydelige føringer for hvordan tjenestene skal utvikles framover. 

Samle og videreutvikle erfaringer

I styringsdokumentene fram mot 2030 er målet at 30 prosent av pasientbehandlingen skal foregå utenfor sykehusets vegger, som en kombinasjon av fysiske og digitale tjenester. Samtidig har arbeidet med digitalisering lenge vært preget av enkeltinitiativer og lokale løsninger, og det er et ønske om å samle og videreutvikle erfaringene på tvers av klinikken. Det forklarer overlege og forsker Henrik Ihler. 

– Vi har en veldig stor klinikk med mange flotte ildsjeler og initiativer som fungerer lokalt, men det har vært vanskeligere å bygge videre på erfaringene på tvers. Prosjektet skal gjøre det lettere å dele erfaringer mellom avdelinger, slik at kunnskap ikke blir værende i enkeltmiljøer, forteller Ihler.

– Vi kan ikke vente til 2030 og så bestemme oss. Vi må teste oss fram underveis og forstå hva som faktisk fungerer i praksis, fortsetter han. 

Et viktig grep i prosjektet er å bygge en testkultur. I stedet for at sykehuset kjøper inn ferdige løsninger som rulles ut i organisasjonen, ønsker prosjektgruppen å prøve ut digitale løsninger i mindre skala, samle erfaringer og justere dem underveis, slik at verktøyene er mer skreddersydde klinikernes og pasientenes faktiske behov. 

– Vi har hatt en tendens til å få inn ferdige løsninger som tres nedover organisasjonen. Når de ikke fungerer med en gang, slutter vi bare å bruke dem. Nå ønsker vi heller å teste raskt og tidlig, og justere kursen underveis, sier Lie Romm. 

Som en del av satsingen er avdelingene i PHA utfordret av klinikkledelsen til å etablere minst én digital pilot, og flere er allerede i gang. Ved Søndre Oslo DPS tester for eksempel behandlere videokonsultasjoner i avgrensede perioder, der de selv velger hvilke pasientforløp som egner seg og om de jobber fra kontor eller hjemmefra.  

Andre eksempler er e-behandlingstilbud som e-alkohol og utprøving av digitale verktøy som kan støtte videokonsultasjoner bedre. Prosjektet ser også på nye verktøy som bruker KI, og tale-til-tekst i journal, der potensialet er stort, men hvor det fortsatt gjenstår avklaringer før testing kan starte. Erfaringene fra pilotene følges og evalueres fortløpende, hvor både klinikere og pasienter intervjues for å gi bedre innsikt i hva som fungerer i praksis og hva som bør justeres videre. 

– Vi innhenter informasjon både før og etter testperiodene og ser på hva som har endret seg, hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Så justerer vi og tester på nytt. På den måten kan vi tilpasse løsningene underveis, forklarer Ihler. 

– Det handler ikke bare om å teste om noe fungerer, men om å finne ut hvordan det kan tas i bruk i praksis, og hvordan det passer med organisasjonen og arbeidshverdagen vår, supplerer Lie Romm. 

En sentral del av arbeidet handler også om kultur og holdninger. Mari Skoge er stipendiat ved TIPS Sør-Øst, og forsker på bruk av videokonsultasjoner. Hennes intervjuer med behandlere og ledere på tvers av ulike helsetjenester i offentlig og privat sektor, viser at erfaringene og holdninger om videokonsultasjoner spriker sterkt. 

– Vi ser at det finnes mange sterke antakelser. Noen opplever det nesten som en trussel mot det relasjonelle i helsevesenet, mens andre bruker det på måter som fungerer veldig godt, forteller hun. 

Skoge forklarer at hun i intervjuene har sett eksempler på at videokonsultasjoner brukes på måter som utfordrer etablerte forestillinger, for eksempel ved at første konsultasjon gjennomføres digitalt, også ved mer alvorlige tilstander. I noen av disse tilfellene har erfaringene vært gode, med færre uteblivelser og lavere terskel for å komme i gang med behandling. Samtidig er det store forskjeller i hvordan videokonsultasjoner brukes på tvers av tjenester. Hun mener det er viktig å utfordre det hun opplever som en svart-hvitt-tenkning om digitale løsninger 

– Når vi sier digital klinikk, tror mange vi mener at alt skal bli heldigitalt, men det er jo ikke poenget. Poenget er å finne ut hvor det gir mening å bruke digitale løsninger, og hvor det ikke gjør det, sier hun.  

– Det setter i gang en slags kreativitet i tjenestene. Hvordan kan vi bruke dette hos oss, der det faktisk kan styrke tilbudet. 

Prosjektet peker også inn i en større utvikling i helsetjenesten. Helse Sør-Øst har satt inn betydelige ressurser for å styrke rekruttering og beholde fagfolk i spesialisthelsetjenesten, samtidig som både pasienter og det private markedet i økende grad etterspør digitale tilbud. 

– Skal vi være attraktive arbeidsplasser framover, må vi også utvikle oss. Det er stor etterspørsel etter digitale tjenester innen psykisk helse, og vi ser at det finnes en pasientgruppe som er klare for å ta dem i bruk. Da må vi også se på hvordan vi kan tilpasse oss og bruke digitale løsninger på en måte som fungerer hos oss, sier Ihler. 

Han understreker at prosjektet skal bidra til å ruste klinikken for utviklingen som kommer. 

– Dette handler om at vi blir bedre skodd til å forstå hvilke behov vi har, og at vi klarer å finne den balansen mellom å bevare de gode tradisjonene og samtidig tørre å prøve noe nytt, avslutter han.