Påtalemyndigheten

Det tredje vilkåret  som må være oppfylt for å bli idømt tidsubestemt tvungent psykisk helsvern er at faren for en ny og alvorlig integritetskrenkelse er nærliggende, jf. straffeloven § 62 første ledd. Selv om særreaksjonen etableres som et vern mot fremtidig kriminalitet, har begått kriminalitet en sentral plass i særreaksjonen. Dels er begått kriminalitet brukt til å legitimere en strafferettslig reaksjon, og dels er begått kriminalitet ansett som en viktig prediktor ved risikovurderingen av fremtidlig kriminalitet.  

I lovforarbeidene står det: "Temaet for vurderingen er faren for nye alvorlige lovbrudd. Gjentakelsesfaren må knytte seg til en ny alvorlig forbrytelse som krenker eller utsetter for fare andres liv, helse eller frihet, det vil si at den må være av samme art som de forbrytelsene som er nevnt i første punktum. (…) Den forbrytelsen domfellelsen gjelder, danner selve utgangspunktet for farevurderingen. Forbrytelsens art og omfang kan gi holdepunkter for hvor sannsynlig det er at noe liknende skjer igjen." (Ot.prp.nr.87(1993-1994), s.107) 

Retten må i sin vurdering vektlegge: 

• Lovbryterens atferd: "Med begrepet «lovbryterens atferd» sikter en til atferd både forut for og etter lovbruddet. Det er særlig i gjentakelsestilfeller en har grunnlag for å statuere fare for nye lovbrudd. Der lovbryteren har vist aggressiv atferd tidligere, som eventuelt har ledet til strafferettslige reaksjoner, er grunnlaget for å forutsi gjentakelsesfare større enn der den tiltalen gjelder, er lovbryterens første volds- eller voldspregede handling. Men det kan ikke utelukkes at farlighet kan konstateres allerede etter ett alvorlig lovbrudd." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 107.) 
• Lovbryterens sykdomsutvikling: "Her er sykdomsbildet både før lovbruddet og fram til domstidspunktet relevant. Videre må det legges vekt på sykdomsprognosen. Retten må her legge vekt på de sakkyndiges uttalelser om sykdommens art, og sykdommens atferd og sannsynlig eller mulig framtidige utvikling. Det kreves ikke at de rettspsykiatriske sakkyndige uttaler seg direkte om faren for nye lovbrudd, men i den vurderingen de gir av sykdomsprognosen, bør en beskrivelse av mulig farlighet som knytter seg til selve sykdommen og utviklingen av denne, inngå som en naturlig del." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.) 
• Lovbryterens psykiske funksjonsevne: "For sinnslidende lovbrytere vil dette momentet ikke ha så stor betydning i tillegg til begrepet "sykdomsutvikling", men også for denne gruppen må det legges vekt på evnen til å mestre sin egen livssituasjon og til å vurdere sin egen tilstand og forholdet til omverdenen. Andre momenter som vil komme inn i vurderingen av den psykiske funksjonsevnen, er hvilke sosiale forhold lovbryteren vil vende tilbake til, og hvilket støtteapparat som eventuelt vil være aktuelt." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 108.) 
• Andre muligheter til kontroll og behandling: Det fremgår av lovforarbeidene at "det må også legges vekt på hva slags tilbud samfunnet ellers har å gi lovbryteren, for eksempel gjennom lov om psykisk helsevern." (Ot. prp. nr. 87 (1993-1994), s. 106.) Dette vurderingskriteriet er en påminnelse om at psykisk helsevernloven § 3-3 er samfunnets primære tiltak mot kombinasjonen av alvorlig sinnslidelse og kriminalitet (se Høyesteretts dom HR-2006-1595, avsnitt 31). Særreaksjonen dom på tvungent psykisk helsevern er utformet som et supplement til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern (se Særreaksjonsutvalget i NOU 1990:5, s. 14 og 75 og Tilregnelighetsutvalget i NOU 2014:10, s. 305). Det er med andre ord slik at kun i tilfeller der psykisk helsevernloven etter en konkret vurdering ikke ansees å gi samfunnet tilstrekkelig kriminalitetsvern, er det nødvendig med en strafferettslig særreaksjon (se strl. § 62 første ledd).

Grunnvilkåret for å idømme tvungent psykisk helsevern er at særreaksjonen er nødvendig for å verne samfunnet, jf. straffeloven § 62 første ledd (se også NOU 1990:5, s. 81). Behovet for å vurdere om en strafferettslig særreaksjon er nødvendig, melder seg allerede ved første gangs behandling i retten. I mange tilfeller vil det være etablert et godt fungerende behandlingsopplegg før rettssaken kommer opp. Retten må da ta stilling til om sivilrettslig tvungent vern etter psykisk helsevernloven kapittel 3 er tilstrekkelig, eller om en dom på overføring til tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å verne samfunnet. Hvis det på pådømmelsestidspunktet ikke finnes et fullgodt alternativ som kan sikre at slike situasjoner ikke oppstår, vil særreaksjon fort anses nødvendig, 

God veiledning til retten om samfunnets tilbud forutsetter at sakkyndige er oppdaterte i et helsevesen i stadig endring og har grundig kjennskap til lokale forhold. Disse hensyn taler for å benytte sakkyndige hentet fra aktiv klinisk virksomhet i nærområdet.