Isolering

Isolater for kontaktsmitte og dråpesmitte:
Enerom med forgang og eget bad med/uten dekontaminator. De fleste, men ikke alle badene har dekontaminator

Isolater for luftsmitte isolering
Enerom med undertrykk, sluse og eget bad med dekontaminator.

Isoleringsveilederen - smittevern 2004:9

Hansker:

Hansker reduserer risikoen for forurensning av personalets hender og for at personalets hender blir kolonisert av patogene mikroorganismer. Hansker skal brukes der man kan komme i direkte berøring med infisert materiale, f.eks. puss, og for øvrig i følge retningslinjene for de enkelte isoleringsregimer. Personale med sår eller eksem på hendene bør være ekstra påpasselige med å bruke hansker.

Det bør brukes engangshansker av god kvalitet. Bruk av hansker skal knyttes til konkrete arbeidsoppgaver. Rene prosedyrer skal utføres før urene. Hvis hanskene blir direkte forurenset med infisert materiale, skal de skiftes dersom man etterpå skal gå over til en ren prosedyre.

Etter bruk av hansker må disse tas av på en slik måte at man unngår å forurense hender og/eller håndledd. Brukte hansker kastes umiddelbart som smitteavfall.

Håndhygiene  skal alltid utføres etter bruk av hansker. Engangshansker skal ikke gjenbrukes.

Munnbind og åndedrettsvern:

Munnbind og åndedrettsvern brukes for å forebygge smitteoverføring via luften. Ved isolering kan det være aktuelt å beskytte brukeren mot:

1. større dråper som overføres ved nærkontakt (dråpekontakt) og vanligvis ikke spre lengre enn ca. 1 meter fra utgangspunktet,
2. små dråpekjerner som kan holde seg svevende i lang tid og spres over større avstander,
3. luftbårne hudpartikler som har en fallhastighet i stillestående luft på ca. 30 cm/min.

Det finnes ulike typer og kvaliteter av munnbind og åndedrettsvern.

Munnbind:

Munnbindets beskyttende effekt er avhengig av dets filtreringsevne og graden av lekkasje langs kantene. Med betegnelsen munnbind menes alltid kirurgisk munnbind. Enklere ”papirmunnbind” har for dårlig bekyttende effekt og skal ikke brukes.

Kirurgiske munnbind er primært beregnet til å hindre smitteoverføring fra brukeren, først og fremst ved å hindre spredning av større dråper fra nese og munn. Munnbind kan også brukes for å beskytte brukeren mot dråpesmitte, f.eks. ved nærkontakt med pasienter som hoster eller nyser. I slike tilfeller bør munnbind kombineres med øyebeskyttelse. Større dråper (diameter > 0,1 mm) spres vanligvis ikke lengre enn ca. 1 meter fra utgangspunktet (dråpesmitte). Ved dråpesmitte er det derfor tilstrekkelig at de som oppholder seg nærmere pasienten enn ca. 1 meter benytter munnbind.

Munnbindet skal dekke både nese og munn. Det må festes på en slik måte at det blir minst mulig lekkasje langs kantene. Et munnbind blir under bruk forurenset både av eventuelle mikroorganismer i luften og fra bærerens nese og svelg. Det skal derfor brukes bare én gang og kastes som smitteavfall umiddelbart etter bruk (ikke henge rundt halsen). Hendene blir lett forurenset når munnbind tas av og håndhygiene er absolutt nødvendig etterpå.

Åndedrettsvern:

Kirurgiske munnbind vil ikke ha tilstrekkelig beskyttende effekt mot inhalasjon av dråpekjerner, først og fremst på grunn av lekkasje langs kanten. Eksperimentelle og epidemiologiske data viser at kirurgiske munnbind filtrerer 97-98 % av dråpekjerner som inneholder mykobakterier, mens smitterisikoen hos uvaksinerte personer i praksis reduseres med ca. 60 % ved bruk av kirurgisk munnbind i forbindelse med pleie av pasienter med tuberkulose. Tilsvarende undersøkelser for vaksinerte personer finnes ikke.

For bedre beskyttelse mot inhalasjon av dråpekjerner kreves et åndedrettsvern av klasse FFP3S i henhold til Norsk Standard NS-EN 149 (filtrerende halvmasker). For å unngå lekkasje må åndedrettsvernet være individuelt tilpasset den enkelte bruker. Et slikt åndedrettsvern skal ved brukstesting under ideelle forhold ha en nominell beskyttelsesfaktor på minst 50, som betyr at konsentrasjonen av dråpekjerner skal reduseres med minst 98 %. Epidemiologiske data tyder på at risikoen for smitte med tuberkulose i praksis blir redusert med ca. 94 % når uvaksinerte helsearbeidere pleier pasienter med smitteførende tuberkulose. Tilsvarende undersøkelser for vaksinerte personer finnes ikke.

Ved alvorlige infeksjoner som spres med luftsmitte (inhalasjon av dråpekjerner) og der smittefaren er særlig stor eller mulighetene for effektiv behandling er små, bør det derfor benyttes åndedrettsvern som er testet og godkjent både med hensyn til filtreringsevne og lekkasje langs kantene. Personer med skjegg må benytte helmaske fordi skjegg medfører store lekkasjer langs kanten av åndedrettsvernet.

Ved infeksjoner som spres ved inhalasjon av dråpekjerner kan smittespredning skje over større avstander enn ved dråpesmitte. Derfor anbefales åndedrettsvern for alle som går inn i isoleringsrommet (se sykdomslisten). Ved kirurgiske inngrep hos slike pasienter må det brukes tilsvarende beskyttelse. Åndedrettsvern gir også adekvat aseptisk beskyttelse av pasienten når det brukes i forbindelse med kirurgiske inngrep, selv om det har en utåndingsventil.

Åndedrettsvern er på samme måte som munnbind en engangsartikkel, skal bare brukes én gang og kastes som smitteavfall umiddelbart etter bruk. Hendene blir lett forurenset når åndedrettsvern tas av og håndhygiene er derfor absolutt nødvendig etterpå.

Valg av munnbind eller åndedrettsvern
Kirurgiske munnbind anses som tilstrekkelig ved dråpekontakt og ved mindre alvorlige infeksjoner som spres med dråpekjerner og støvpartikler. Ved alvorlige infeksjoner som spres med dråpekjerner anbefales åndedrettsvern. I sykdomslisten er det angitt spesielt når åndedrettsvern er anbefalt.

Øyebeskyttelse:

Beskyttelsesbriller eller visir er vanligvis ikke nødvendig ved isoleringspleie, men man bør være oppmerksom på at visse infeksjoner som spres ved dråpekontakt, også kan overføres via øyeslimhinnen (f.eks. RS-virus). Øyebeskyttelse er også aktuelt ved nær kontakt med pasienter som hoster kraftig og der det er fare for sprut av infeksiøst materiale, blod eller kroppsvæsker, f.eks. i forbindelse med sugeprosedyrer o.l.

Smittefrakk:

Smittefrakk er nødvendig i forbindelse med kontakt med infiserte pasienter, infisert materiale eller forurenset utstyr. Det bør brukes gul smittefrakk med lange ermer som slutter tett omkring håndleddet. Den skal være bakknappet og uten lommer, og så lang at den går nedenfor knærne. Engangsfrakk anbefalles. Utfør hånhygiene når frakken tas av. Frakken skal aldri benyttes utenfor isolatet.

Lue/hette:

Bruk av hårbeskyttelse er vanligvis ikke nødvendig ved isoleringspleie. Personer med langt hår bør imidlertid vurdere bruk av hette/lue for å samle håret, slik at håret ikke forurenses ved stell av pasientene. Bruk av hårbeskyttelse bør også vurderes i spesielle situasjoner hvor det er fare for direkte tilsøling av håret, f.eks. ved nær kontakt med pasienter som hoster kraftig og ved prosedyrer som medfører fare for sprut av infeksiøst materiale.

Skobytte:

Skobytte er i de fleste tilfeller ikke nødvendig. I ekstreme situasjoner med mye søl av infisert materiale på gulvet bør det brukes egne rombundne sko/støvler som tåler varmedesinfeksjon og som kan tas på uten bruk av hendene. Skoovertrekk anbefales ikke som smitteforebyggende tiltak. Skoovertrekk kan tvert imot øke faren for forurensning av personalets hender.

Typer av isolering:

Behovet for isolering og valg av isoleringsregime er avhengig av både smittestoff, smittekilde, smittespredning og potensielle smittemottakere. Smittespredning forutsetter også en inngangsport hos smittemottaker. Risikoen påvirkes dessuten av smittemottakerens infeksjonsforsvar.

Graden av smittefare i hvert enkelt tilfelle er avhengig av hvilke smittestoffer som er involvert, hvordan disse utskilles og spres fra pasienten og i hvilken grad det er mulig å få kontroll over spredningen. Dette avhenger bl.a. av den mengde av smittefarlig puss, sekret, avføring o.a. som skilles ut.

Forutsetningene for en effektiv isolering er dels å kunne erkjenne hvilke pasienter som er smittefarlige, og dels kunnskaper om smittespredning. Innsikt i pleie- og behandlingsprosedyrer er også av betydning når det skal avgjøres hvilken isoleringsform som skal brukes, og gjør at man kan velge et isoleringsregime som med stor grad av sikkerhet begrenser faren for smittespredning i det enkelte tilfelle.

Et effektivt isoleringsregime må først og fremst blokkere de kvantitativt viktigste smitteveiene. Teoretisk mulige, men praktisk lite viktige smitteveier kan ikke tas hensyn til i samme grad. Det kan også være nødvendig å innrette isoleringen etter sykdommens alvorlighetsgrad, selv om det ofte ikke er noen direkte sammenheng mellom en sykdoms alvorlighetsgrad og dens smittsomhet. Infeksjoner der det ikke finnes effektiv behandling, f.eks. mange virusinfeksjoner og infeksjoner med antibiotikaresistente mikroorganismer, vil også ofte måtte isoleres strengere enn mindre alvorlige infeksjoner.

Ved mistanke om isoleringstrengende infeksjon er det viktig å starte adekvat isolering umiddelbart uten å vente på en bekreftelse av diagnosen (f.eks. svar på bakteriologisk dyrkning).

Isolering medfører ofte ulemper både for pasienten og for personalet. Prosedyrene kan være tidkrevende og øke kostnadene. De vanskeliggjør undersøkelse og behandling og vil ofte være en psykisk belastning for pasienten, bl.a. som følge av reduserte muligheter for kontakt med personale og pårørende. Isolering av pasienter med infeksjoner skal derfor bare skje på klare indikasjoner og avsluttes så snart det er forsvarlig.

Det benyttes følgende standardsystem for isolering:

• Isolering ved kontaktsmitte
• Isolering ved dråpesmitte
• Isolering ved luftsmitte
• Beskyttende isolering ved alvorlig nedsatt infeksjonsforsvar.

Det vil av og til være nødvendig å modifisere isoleringsregimene for pasienter som krever kontinuerlig overvåkning eller hvis det blir nødvendig med øyeblikkelig hjelp intervensjon, slik som f.eks. på intensivavdelinger. I slike situasjoner må man på basis av kunnskap om smittespredning fortsatt søke å minimalisere smitterisikoen for andre pasienter og personalet.

Isoleringsveilederen - smittevern 2004:9

Gjelder både for påvist og mistenkt sykdom

Isolering ved kontaktsmitte
Infeksjoner som kan smitte ved kontakt:

• Mage-tarminfeksjoner som smitter ved fekal-oral smitte, både bakterielle og virale, f.eks. med Salmonella, Shigella, Campylobacter, Yersinia, Clostridioides difficile, Vibrio cholerae, Hepatitt A virus, Rotavirus, Poliovirus
• Mindre alvorlige hud- og sårinfeksjoner med stafylokokker og streptokokker der sekresjonen kan kontrolleres med bandasje eller lukket drenasje
• Hud- og sårinfeksjoner forårsaket av gramnegative stavbakterier og med rikelig, ukontrollerbar sekresjon
• Ubehandlet skabb
• Infeksjonssykdom med vankomycinresistente enterokokker (VRE)*
• Pasienter som er kolonisert med spesielle multiresistente bakterier, f.eks. meticillinresistente gule stafylokokker (MRSA). Gjelder også for pasienter med infeksjonssykdom uten ekstern utskillelse av infeksiøst materiale
• Pasienter uten infeksjonssykdom som har ligget i sykehus i utlandet inntil det er avkreftet at de er bærere av multiresistente bakterier

Isolering ved dråpesmitte
Infeksjoner som kan smitte både ved kontakt- og dråpesmitte:

• Meningitt/sepsis med meningokokker og H. influenzae
• RS-virus infeksjon
• Kikhoste
• Kusma
• Influensa
• Luftveisinfeksjon forårsaket av gramnegative stavbakterier og med rikelig, ukontrollerbar sekresjon
• Mage-tarminfeksjon med uttalt oppkast, f.eks. norovirusinfeksjon

Isolering ved luftsmitte:
Særlig smittsomme og alvorlige sykdommer som kan spres ved en kombinasjon av kontaktsmitte, dråpesmitte og luftsmitte

• Smitteførende tuberkulose
• Varicella
• Herpes zoster i avdelinger med immunsupprimerte pasienter
• Stafylokokkpneumoni
• Utbredte hud- og sårinfeksjoner med streptokokker eller gule stafylokokker og rikelig sekresjon som ikke kan kontrolleres med tildekning eller lukket drenasje
• Enhver infeksjonssykdom med meticillinresistente gule stafylokokker der det er ekstern utskillelse av infeksiøst materiale (puss, luftveissekret o.a.)
• Pasienter som overflyttes med infeksjonssykdom fra utlandet inntil svar på mikrobiologiske prøver foreligger, dersom det er ekstern utskillelse av infeksiøst materiale (puss, luftveissekret o.a.) og årsaken til infeksjonen er ukjent
• Difteri
• Meslinger når det er pasienter eller personale i avdelingen som er mottakelige for sykdommen
• Lungepest
• Viral hemorragisk feber

Isoleringsveilederen - smittevern 2004:9. Folkehelseinstituttet

En vesentlig endring i prosedyren for emballering av avfall ved kontakt- og dråpesmitte: etter primær emballering som smitteavfall i gul plastpose/plastsekk, kan avfall ved kontakt- og dråpesmitte deretter dobbeltemballeres i svart plastsekk og behandles som vanlig restavfall.

Hensikt og omfang:

Hindre smitteoverføring fra pasient til andre pasienter, besøkende og ansatte.
Retningslinjen gjelder alle ansatte som har kontakt med isolert pasient.

Kontaktsmitteisolering er indisert for pasienter med følgende tilstander:

• Mage-tarminfeksjoner som smitter fekal-oralt, både bakteriell og viral, f.eks. med Salmonella, Shigella, Yersinia, Campylobacter, Vibrio cholerae, Enterohemorragisk E. coli (EHEC), Clostridioides difficile, hepatitt A virus, poliovirus, adenovirus, rotavirus. Ved infeksjoner med norovirus og mage-tarminfeksjoner med uttalt oppkast skal det benyttes isolering ved dråpesmitte, se egen prosedyre.
• Mindre alvorlige hud - og sårinfeksjoner med stafylokokker og streptokokker der sekresjonen kan kontrolleres med bandasje eller lukket drenasje.
• Hud - og sårinfeksjoner forårsaket av Gram negative stavbakterier og med rikelig, ukontrollerbar sekresjon.
• Kolonisering (bærerskap) med MRSA (kontaktsmitteisolering med tillegg av munnbind). Og infeksjoner med MRSA i luftveier og hud isoleres med luftsmitteregime.
• Ubehandlet skabb.
• Infeksjoner og kolonisering med multiresistente Gram negative stavbakterier, f. eks. bakterier som danner ESBL (Extended Spectrum Betalaktamase), KPC (Klebsiella pneumoniae carbapenemase) eller MBL (metallobetalaktamase), multiresistente Acinetobacter baumanii o.a.
• Infeksjoner og kolonisering med vankomycinresistente enterokokker (VRE).
• Pasienter uten infeksjonssykdom som har ligget i sykehus i utlandet de siste 12 måneder - inntil testen på resistente bakterier er utført og besvart.
• Definisjoner på multiresistens (MDR), ekstremresistens (XDR) og panresistens (PDR).
• Multiresistens (MDR): Mikroben er ikke følsom (I eller R) for minst ett middel i minst 3 antibiotikaklasser (unntatt arter med naturlig resistens).
• Ekstremresistens (XDR): Mikroben er ikke følsom (I eller R) for minst ett middel i alle antibiotikakklasser unntatt 2 (unntatt arter med naturlig resistens).
• Panresistens (PDR): Mikroben er ikke følsom (I eller R) for noen av de opplistede midlene.

Fremgangsmåte:

• Det er viktig å starte isolering så raskt som mulig.
• Isolering skal derfor iverksettes på mistanke i påvente av prøvesvar.
• Egnet rom klargjøres og merkes.

Informasjon til pasient og pårørende

• Pasienten må informeres om grunnen til isoleringen og at sykerommet ikke må forlates uten at det er avtalt med sykepleier eller lege.
• Pasienten må alltid få muntlig informasjon, og eventuelt suppleres med informasjonsskriv om isolering.
• Pårørende må informeres om retningslinjer for besøk og hvilke smitteforebyggende tiltak de må følge. Informasjonen må alltid gis muntlig, og eventuelt suppleres med skriftlig orientering.

Forberedelse av isolatet

• Alt unødvendig inventar og utstyr fjernes fra isolatet.
• Flergangsutstyr som er vanskelig å varmedesinfisere erstattes med engangsutstyr hvis det er mulig.
• Rombundet utstyr som er vanskelig å desinfisere, for eksempel telefonrør, fjernkontroll til TV, ringeklokke osv. dekkes med plast ("Gladpack").
• Døren til pasientrommet (ikke døren mot korridoren når det er forgang/sluse) merkes med plakat som viser hvilket isoleringsregime som skal benyttes (ikke pasientens diagnose).
• Hvis det er forgang, henges plakaten på døren til isolatet, ikke døren mot korridor.
• Plakaten skal ikke ha opplysninger om diagnose eller smittestoff.

Ta inn i isolat/helst i forgangen hvis forgang er tilknyttet isolatet

• Usterile engangshansker.
• Engangsutstyr i den grad det kan erstatte flergangsutstyr.
• Nødvendig flergangsutstyr til undersøkelse og behandling (stetoskop, lommelykt osv.), som skal være rombundet så lenge isoleringen pågår.
• Boks til stikkende/skjærende avfall.
• Godkjent kjemisk desinfeksjonsmiddel.
• Søppelbøtte/avfallsstativ med lokk.

Smittefrakk
Ved direkte kontakt med pasienten og kontaminert utstyr.
Ved fare for sprut av infeksiøst materiale.

Hansker
Ved all kontakt med pasienten, seng, utstyr, gjenstander eller flater som kan være kontaminerte. Hanskene skal alltid tas sist på og først av.

Munnbind, briller/visir
Ved fare for sprut av infeksiøst materiale.

Munnbind
Munnbind skal alltid brukes ved MRSA, se egen retningslinje.

Andre smitteforebyggende tiltak:

Håndhygiene
Grundig håndhygiene utføres alltid før isolatet forlates.

Dokumenter
Pasientens journal, kurve o.a. skal om mulig ikke bringes inn i isolatet. Hvis dette er absolutt nødvendig, må de håndteres slik at forurensning unngås, f.eks. pakkes inn i plast hvis mulig. Skriftlige notater tas helst på løst papir, som senere overføres til originalsskjema utenfor isolatet, så fremt dette ikke går på bekostning av pasientsikkerheten.
Hvis det er nødvendig å sende pasienten til undersøkelse eller behandling utenfor isolatet, må medfølgende rekvisisjoner og andre dokumenter ikke legges ubeskyttet på sengen.

Bestikk/servise

• Vanlig bestikk/servise kan brukes.
• Etter bruk desinfiseres bestikk/servise i spyledekontaminator som annet flergangsutstyr før det tas ut av isolatet (innpakking er da ikke nødvendig) og bringes til anretningen/ avdelingskjøkken/hovedkjøkken for vask i oppvaskmaskin.
• Hvis isolatet ikke har egen dekontaminator, må bestikk/service emballeres i plastpose, bringes direkte til avdelingens desinfeksjonsrom og varmedesinfiseres i spyle- eller vaskedekontaminator der før retur til anretningen/avdelingskjøkken/hovedkjøkken på vanlig måte.

• Nødvendig undersøkelsesutstyr (stetoskop, lommelykt, staseslange og lignende) oppbevares i sykerommet, og skal om mulig ikke bringes ut og inn så lenge isoleringen pågår.
• Når det ikke lenger er bruk for utstyret, skal alt utstyr som tåler varmedesinfeksjon desinfiseres i spyledekontaminator før det tas ut av isolatet.
• Unntaket er utstyr som senere skal steriliseres, f.eks. kirurgiske instrumenter. De skal rengjøres og desinfiseres i en vaskedekontaminator (instrumentvaskemaskin) uten forutgående varmebehandling i en spyledekontaminator. Dette fordi en spyledekontaminator ikke gir god nok rengjøring av denne typen utstyr, og den påfølgende varmebehandlingen kan "brenne fast" urenheter, noe som hemmer senere rengjøring i en vaskedekontaminator.
• Hvis isolatet ikke har egen dekontaminator, må utstyret emballeres i plastpose, bringes direkte til avdelingens desinfeksjonsrom og varmedesinfiseres der.
• Utstyr som ikke tåler varme desinfiseres med godkjent desinfeksjonsmiddel før det bringes ut av isolatet.
• Ved bakterielle infeksjoner unntatt Clostridioides difficile kan det brukes 70 - 75 % desinfeksjonssprit i 3 minutter hvis utstyret er synlig rent. Det samme gjelder mange virus, se prosedyrene for kjemisk desinfeksjon.

Medisinsk teknisk utstyr

• Bare nødvendig medisinsk teknisk utstyr tas inn i rommet.
• Større medisinsk teknisk utstyr som ikke kan oppbevares i rommet til isoleringen opphører, f.eks. mobilt røntgenapparat, desinfiseres før det tas ut av isolatet.
• Ved bakterielle infeksjoner, unntatt ved Clostridioides difficile, kan desinfeksjonen utføres med 70 - 75 % sprit i 3 minutter, så fremt utstyret ikke er synlig tilsølt.
• Det samme gjelder mange virus, se under kjemisk desinfeksjon.
• Hvis synlig tilsølt, brukes egnet godkjent desinfeksjonsmiddel.
• Desinfeksjonen utføres før hansker og eventuelt smittefrakk tas av, og kan gjøres i forgangen eller pasientrommet, avhengig av hva som er mest hensiktsmessig.
• Utstyret fjernes først fra forgang/sluse når desinfeksjonsmiddelet har fått virke i angitt virketid.

Laboratorieprøver

• Den som tar prøven bruker hansker og smittefrakk, eventuelt munnbind og briller ved fare for sprut/søl.
• Flergangsutstyr til prøvetaking (staseslange, stativ til prøveglass o.l.) skal oppbevares på isolatet, ikke bringes inn og ut så lenge isoleringen pågår.
• Rekvisisjoner skal ikke tas med inn i isolatet.
• Glass til blodprøver og andre prøvebeholdere må anses som forurenset på utsiden etter prøvetaking. De skal derfor desinfiseres før de tas ut av isolatet. Ved bakterielle infeksjoner, unntatt ved Clostridioides difficile, kan desinfeksjonen alternativt utføres med 70- 75 % sprit i 3 minutter så fremt glasset ikke er synlig tilsølt på utsiden. Det samme gjelder ved mange virusinfeksjoner, se under kjemisk desinfeksjon.
• Blodprøver som representerer kjent blodsmitte skal merkes med gul merkelapp eller tusj. Rekvisisjonen merkes på samme måte. Husk at alt blod må håndteres som om det kan være smitteførende.
• Prøveglassene sprites utvendig før de tas ut av isolatet. Hvis isolatet har UV-skap, tas prøvene ut av rommet via UV-skapet, men det forutsetter at de er synlig rene på utside.

Pasienttekstiler - Skittentøy

• Urene pasienttekstiler behandles som smittetøy og legges i gul plastsekk/-pose. Hvis det brukes oppløselige vaskeposer til smittetøy, må denne allikevel legges i gul plastpose/-sekk. Svært vått tøy legges alltid i en egen plastpose før det legges i sekken.
• Hvis gul plastsekk/-pose er forurenset med infeksiøst materiale på utsiden, skal den dobbeltemballeres med ny gul plastsekk/-pose før den tas ut av isolatet; legges så i tøysekk for videre transport.
• Rutinemessig dobbeltemballering er ikke nødvendig.
• Plastsekken kan oppbevares i pasientrommet eller på badet. Den skal maksimalt fylles 2/3 full og lukkes før den fraktes ut av isolatet, og legges i gul tekstilsekk i forgang/sluse.
• Merkes i henhold til lokale rutiner (eks. "Smittetøy").

Smittefarlig avfall - Se egen prosedyre

• En vesentlig endring i prosedyren for emballering av avfall ved kontakt- og dråpesmitte: etter primær emballering som smitteavfall i gul plastpose/plastsekk, kan avfall ved kontakt- og dråpesmitte deretter dobbeltemballeres i svart plastsekk og behandles som vanlig restavfall.

Daglig rengjøring

• Rengjøringspersonalet følger samme retnings­linjer for påkledning som pleiepersonalet, hansker og smittefrakk.
• Rommet rengjøres daglig i henhold til prosedyre for daglig rengjøring av kontaktsmitteisolat.
• Rengjøringsutstyr til flergangs bruk oppbevares i isolatet og desinfiseres hver gang det er brukt, hvis mulig i spyledekontaminator, ellers med egnet godkjent desinfeksjonsmiddel.
• Hvis dette ikke er mulig av plasshensyn, må det desinfiseres før det tas ut av isolatet. Bøtten desinfiseres i spyledekontaminator hvis det finnes. Alternativt kjemisk desinfeksjon med egnet godkjent desinfeksjonsmiddel.
• Engangs rengjøringsutstyr kastes som smitteavfall.
• Brukte flergangsmopper/-kluter legges i gul plastpose, lukkes og bringes til vaskeriet for vask og varmedesinfeksjon.
• Flergangs­kluter sendes til smittevask sammen med andre tekstiler.
• Desinfeksjon og renhold av flater og inventar vurderes ut fra type infeksjon (smittestoff, type mikroorganisme).

Desinfeksjon - Kjemisk desinfeksjon

• Ved søl av biologisk materiale (som avføring, blod, sårsekret), skal sølet straks tørkes opp, og flekkdesinfeksjon utføres med godkjent desinfeksjonsmiddel.
• Deretter vanlig rengjøring.

Pasienttransport internt i sykehuset

• Isoleringstiltak skal ikke begrense nødvendig undersøkelse og behandling!
• Transport av pasient ut av rommet bør normalt unngås. Hvis dette er påkrevet av hensyn til nødvendig undersøkelse eller behandling, må alle bandasjer og eventuelt bleie være skiftet, og all sekresjon under kontroll.
• Nødvendige forholdsregler mot kontaktsmitte ivaretas.
• Pasienten må ha rent tøy, ren seng og utføre håndhygiene før transport ut av isolatet.
• Hvis pasientens tilstand vanskeliggjør forflytning til ren seng, skiftes det til rent sengetøy og det utføres desinfeksjon av de delene av sengen som kan berøres med hender (av pasienten eller personalet), slik som sengehester, sengerammens sider, hodegjerde og fotende.
• Pasienten må desinfisere eller vaske hendene før transport ut av isolatet.
• Oppegående pasienter kan gå selv, men må ha følge.
• Portør og mottakende avdeling må informeres på forhånd om nødvendige forholdsregler.
• Eventuelle medfølgende dokumenter, rekvisisjoner e.l. skal ikke legges ubeskyttet på sengen under transport.

• Besøk bør begrenses, og ikke mer enn 2 personer om gangen.
• Barn under 12 år tillates adgang bare unntaksvis når det er sterk psykososial indikasjon.
• De bør ikke besøke andre pasienter på sykehuset etterpå.
• Besøkende må instrueres i håndhygiene og bruk av beskyttelsesutstyr, og skal bruke samme retningslinjer for påkledning som personalet.
• Grundig håndhygiene når isolat­et forlates.

NB - Taushetsplikt.

Pårørende til barn som isoleres, som oppholder seg lenge i isolatet

• Når foreldre/foresatte skal oppholde seg lenge i isolatet og eventuelt overnatte, må det tas spesielle forholdsregler, avhengig av hvilken infeksjon barnet er isolert med. Det er da ofte ikke nødvendig at pårørende bruker personlig beskyttelsesutstyr på samme måte som personalet, spesielt når formålet med beskyttelsesutstyret først og fremst er å hindre smitteoverføring til andre pasienter.
• Pårørende til barn som er isolerte skal uansett ikke benytte fellesarealer for pårørende utenfor isolatet, og ikke ha kontakt med andre pasienter eller deres foreldre.

Definisjoner:

Smitteisolat

• Pasientrom med eventuelle siderom (WC, bad) som har en barriere til omgivelsene som gjør det mulig å hindre smittespredning. Barrieren kan være i form av en forgang/mellomgang til korridor med samme ventilasjon som pasientrommet, eller kun en dør til korridor.
• Noen isolater har bad/WC med egen dekontaminator.
• Ved luftsmitte, undertrykk/lavere trykk i pasientrommet enn i slusen, og i slusen lavere trykk enn i yttergang/korridor. Begrepet "sluse" bør brukes kun når det er trykkforskjell mellom sluse og pasientrommet.
• Type isolat avhenger av pasient og sykehusets muligheter. Det kan være luftsmitteisolat med sluse, isolat med forgang, et vanlig pasientrom, eller enerom med eget WC eller dostol.

Kontaktsmitte
Smitteoverføring forutsetter direkte fysisk kontakt.

Kontaktsmitte - Indirekte kontaktsmitte
Smitteoverføring skjer via forurensede mellomledd, vanligvis hender, men også via arbeidstøy, sengetøy, instrumenter, bandasjer, bekken, urinflasker og annet utstyr. Kan også skje via felles berøringspunkter som dørhåndtak, kraner, telefoner med mer. 

Inokulasjonssmitte (blodsmitte)

Smitteoverføring ved at smittestoff føres inn i kroppen med en spiss eller skarp gjenstand. Alle smittestoffer kan i prinsippet smitte på denne måten, men inokulasjonssmitte er først og fremst aktuelt for blodbårne virus som HIV, hepatitt B og hepatitt C. Hvis smitteførende, flytende materiale kommer i kontakt med spisse/skarpe gjenstander under avfallsbehandlingen, kan dette gi opphav til inokulasjonssmitte selv om disse gjenstandene opprinnelig ikke har vært i kontakt med organisk materiale.

Fekal-oral smitte
Smitteoverføring skjer ved at smittestoff som skilles ut via tarm/avføring. Kan gir sykdom hvis smittestoffet kommer inn i munnen. Kan sees på som en form for indirekte kontaktsmitte ved mage-/tarminfeksjoner, hvor forurensede hender ofte er/kan være mellomledd. Dette kan også skje ved nærdråpesmitte ved oppkast/diaré hvor det dannes aerosoler, for eksempel ved norovirus.

Kohortisolering
Hvis flere pasienter er smittet med samme type mikroorganisme, kan de isoleres på samme rom, såkalt kohortisolering (kohort: "av samme type").

Biologisk materiale
Med biologisk materiale menes blod, serum, vevsprøver, sekreter, urin, avføring, puss m.m. fra syke eller friske mennesker.

• Hvilket beskyttelsesutstyr som brukes er avhengig av smittemåte.
• Utfør alltid håndhygiene etter at beskyttelsesutstyr er tatt av.

Smittefrakk

• Smittefrakk skal tilfredsstille kravene i NS-EN 14126-2003 - "Vernetøy - Ytelseskrav og prøvings­metoder for vernetøy mot smittestoffer" - (innbefattet rettelsesblad AC:2004).
• Bruk av smittefrakk er i utgangspunktet til engangs bruk (gjelder både engangs og flergangs). Smittefrakken er "personlig". Smittefrakk kan unntaksvis/alternativt benyttes flere ganger, men kun av samme person hver gang.
• Som hovedregel bør brukes engangs smittefrakk produsert i fuktbestandig materiale (væsketett/ væske­bestandig) uten hull eller synlig slitasje.
• Smittefrakk skal være gul med lange ermer som slutter tett omkring håndleddet, og brukes alltid i kombinasjon med hansker.
• Smittefrakk skal ha knepping/snøring bak i nakken, ev. også snøring rundt livet, være uten lommer og så lang at den går nedenfor knærne.
• Hvis fare for søl/sprut, anbefales engangs plastforkle i tillegg.
• Flergangs smittefrakk (Skal være tettvevd, uten hull eller synlig slitasje) kan alternativt benyttes, men da alltid med engangs plastforkle i tillegg
• Hvis flergangs smittefrakk benyttes, skal den aldri brukes lenger enn ett skift.
• Flergangs smittefrakk skal aldri brukes lenger enn ett skift.
• Både engangs og flergangs smittefrakk skal skiftes så snart som mulig hvis den blir synlig tilsølt.
• Smittefrakk skal ikke benyttes utenfor isolatet.

Referanser:

• Isoleringsveilederen 2004 - Endret - 8.2006 - Folkehelseinstituttet.
• Smittevernboka i e-bok versjon - fhi.no.