Når behandling setter spor – psykisk helse hos voksne med kraniofaciale tilstander

Barn som er født med kraniofaciale tilstander, må ofte gjennom mange operasjoner og tverrfaglige behandlingsløp i opp gjennom oppveksten. Denne studien har undersøkt hvordan slike medisinske erfaringer kan påvirke psykisk helse senere i livet.

Forskergruppen intervjuet 34 voksne med kraniofaciale tilstander og bosatt i USA om deres erfaringer med medisinsk behandling og psykisk helse. Mange av deltakerne beskrev krevende behandlingssituasjoner, som smertefulle prosedyrer, omfattende kirurgi og gjentatte sykehusinnleggelser. Slike opplevelser kan være belastende – og i noen tilfeller traumatiske.

Forhøyet risiko for traumatiske stressymptomer

Resultatene viser at én av fem deltakere rapporterte symptomer som tilsvarer posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Dette er betydelig høyere enn det som er rapportert i amerikansk befolkning generelt. Funnene tyder på at medisinsk behandling i seg selv kan være en kilde til psykisk belastning, særlig når den er langvarig og starter tidlig i livet.

Lavere resiliens enn i befolkningen ellers

Studien undersøkte også deltakernes evne til å håndtere motgang, såkalt resiliens. Sammenlignet med normtall fra den generelle amerikanske befolkningen skåret deltakerne lavere. Dette bekrefter at det kan være særlig krevende å leve med en kraniofacial tilstand når livet også preges av omfattende medisinsk behandling.

Betydningen av gode møter med helsetjenesten

Deltakerne fortalte både om utfordringer og positive sider ved å leve med en kraniofacial tilstand. Et gjennomgående funn var hvor stor betydning møtene med helsepersonell hadde. Negative erfaringer kunne forsterke psykiske belastninger, mens trygge og støttende relasjoner kunne virke beskyttende.

Studien understreker viktigheten av at helsepersonell er oppmerksomme på at medisinske undersøkelser og behandlinger kan oppleves som skremmende og overveldende. Screening for psykiske vansker og tilgang til psykologisk støtte bør derfor være en integrert del av behandlingsforløpet. God forberedelse av barn og familier – og tidlig oppfølging ved behov – kan bidra til å redusere risikoen for langvarige psykiske belastninger.

Funnene peker også på betydningen av tverrfaglige team som inkluderer psykologisk kompetanse, slik at pasienter og familier som strever med vanskelige behandlingserfaringer, blir fanget opp og får nødvendig støtte.