Hva gjør egentlig sosionomer i folkehelsearbeidet – og hvorfor vet vi så lite om det? 

I en ny norsk studie er det undersøkt hvilke roller sosionomer har innen folkehelsearbeidet. Selv om sosionomer tradisjonelt har hatt en sentral rolle i å forstå og påvirke sosiale forhold som påvirker helse, finnes det overraskende lite samlet kunnskap om hvordan de faktisk arbeider i folkehelsetjenestene i dag. 

Sosiale forhold påvirker helse 

Verdens helseorganisasjon peker på sosiale helsebestemmende faktorer – som økonomiske rammer, oppvekstsvilkår, utdanning og bomiljø – som avgjørende for hvordan helsen utvikler seg gjennom livet. Å arbeide med disse faktorene har lenge vært en kjerneoppgave for sosionomer. Det gjør dem til naturlige aktører i folkehelsearbeidet, der målet er å fremme livskvalitet og forebygge sykdom gjennom sosiale og strukturelle tiltak. 

Hva ble gjort? 

Det ble gjennomført litteraturgjennomgang av internasjonal forskning publisert mellom 2010 og 2023. Tolv studier oppfylte inklusjonskriteriene. Funnene ble analysert og sortert etter tre nivåer i folkehelsearbeidet: 

• Mikronivå – direkte arbeid med enkeltpersoner og familier
• Mesonivå – samhandling og koordinering på tvers av tjenester, organisasjoner og arenaer
• Makronivå – arbeid med strukturelle og samfunnsrettede tiltak, som politikk, planverk og større folkehelseprogrammer 

Et skjevt bilde av hvor sosionomer jobber 

Gjennomgangen viser at sosionomer i folkehelsearbeid i hovedsak er synlige på mikro- og mesonivå. Arbeidet er ofte knyttet til tertiær forebygging – altså innsats som settes inn når sykdom eller betydelige helseutfordringer allerede er til stede. Dette kan for eksempel være støtte ved alvorlig sykdom, rehabilitering eller hjelp til å mestre hverdagen med kroniske lidelser. 

Et sentralt funn er at samtlige studier i gjennomgangen var knyttet til somatiske helsetjenester. Det betyr at forskning fra andre viktige områder der sosionomer spiller en sentral rolle – som psykisk helse, rus, habilitering og forebyggende arbeid i kommuner og skoler – i stor grad mangler i den internasjonale litteraturen. 

Hvorfor er dette problematisk?

Når forskningen bare speiler én del av praksisfeltet, gir det et skjevt bilde av hva sosionomer faktisk gjør – og hva de kan bidra med i folkehelsearbeidet. Det kan gjøre det vanskelig å synliggjøre fagets bredde og betydning, både overfor beslutningstakere, tjenesteledere og befolkningen. 

Forebyggende sosialt arbeid spenner vidt, men denne variasjonen gjenspeiles ikke i dagens kunnskapsgrunnlag. Studien peker derfor på behovet for mer forskning som utforsker sosionomers roller: 

• i primærforebygging, der målet er å fremme helse og hindre at problemer oppstår, og
• i sekundærforebygging, med tidlig identifisering og rask innsats 
  på tvers av sektorer som skole, barnevern, psykisk helsevern, kommunale tjenester og sjeldenfeltet.