Mennesker med utviklingshemning utvikler de samme psykiske lidelsene som normalbefolkningen (neurotypiske personer). De har høyere forekomst av psykiske lidelser enn i normalbefolkningen.
I dag er det enighet om at mennesker med utviklingshemning utvikler de samme psykiske lidelsene som normalbefolkningen (neurotypiske personer).
Nyere studier av representative utvalg viser at personer med utviklingshemning har høyere forekomst av psykiske lidelser enn i normalbefolkningen. Spesielt i forhold til utviklingshemmede med utfordrende atferd, har forekomst av psykiatriske symptomer vært studert og konklusjonene er samstemte om økt forekomst. Samtidig understrekes det at sammenhengen mellom utfordrende atferd og psykiske lidelser er svært kompleks. Det er ikke så enkelt som at psykiske vansker fører til eller forklarer utfordrende atferd.
Mennesker med lett psykisk utviklingshemning har doblet risiko for psykisk lidelse, mens personer med mer alvorlig utviklingshemning har en risiko som er tre til fem ganger høyere enn vanlig. Dette understreker at det dreier seg om et betydelig problem blant mennesker med psykisk utviklingshemning.
Hvilke symptomer har sykdommen?
En særlig utfordring ved diagnostisering er det at symptomer på forskjellige psykisk lidelser overlapper, det vil si at samme symptom kan være en indikasjon på flere tilstander, for eksempel energitap sees ved både depresjon og schizofreni. Det er også slik at på samme måte som i normalbefolkningen, har mennesker med utviklingshemning gjerne symptomer på flere psykiske lidelser samtidig. For eksempel: personer med psykotisk lidelse har som regel symptomer på angst, depresjon eller tvangslidelse i løpet av sykdomsforløpet.
Diagnostisering av psykisk lidelse hos personer med utviklingshemning er komplisert og krever samarbeid mellom familie, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er særlig viktig å se på utviklingsforløpet for å finne ut når sykdomsforløpet startet. Hvor langvarig problemene har vært kan gi en pekepinn på hvordan behandlingen skal legges opp. Personer som har hatt uoppdaget psykisk lidelse i flere år, kan komme til å trenge langvarig behandling.
Hvordan stilles diagnosen?
Utredning av psykisk lidelse hos mennesker med utviklingshemning er vanskelig av flere grunner. Først og fremst grunnet begrensede verbale evner hos personen. Utredning av psykisk lidelse i normalbefolkningen baserer seg vanligvis på to kilder: der personen selv forteller om sine plager og symptomer, og observasjon av endret atferd. Når den ene hovedkilden til informasjon om tilstanden er begrenset, vil utredning og diagnostisering måtte basere seg på observasjon av atferd i tillegg til informasjon fra nærpersoner som kjenner personen godt over tid.
Det at personen selv ikke kan fortelle om kjernesymptomer, for eksempel opplevelse av angst eller sansebedrag (hallusinasjoner), gjør at diagnostiseringsprosessen kan ta lang tid, og diagnoser som stilles hos personer med mer alvorlig grad av utviklingshemning, vil alltid medføre usikkerhet.
Videre er diagnostisk overskygging en kilde til feildiagnostisering. Hvis endret atferd ikke blir sett på som en tilleggsvanske, men som en del av funksjonshemningen, kan psykiske vansker blir oversett hos mennesker med utviklingshemning. Dette gjelder spesielt stressymptomer som er vanlig hos mennesker med psykiske plager; det kan være søvnforstyrrelser, uro, irritabilitet og verbal eller fysisk aggresjon. Slike vansker øker med økende grad av utviklingshemning og også med gjennomgripende utviklingsforstyrrelse (autisme), og blir sett på som uønsket atferd.
Hvordan behandles sykdommen?
Det er allmenn enighet om at utviklingshemmede kan utvikle psykisk sykdom på samme måte som i normalbefolkningen, men mennesker med utviklingshemning utover lett grad mangler svært ofte adekvate tjenester fra psykiatrisk spesialisthelsetjeneste.
Det er imidlertid en utfordring å legge opp til et systematisk tjenestetilbud all den tid kunnskapsgrunnlaget foreløpig er begrenset. Internasjonale erfaringer viser at utviklingshemmede i likhet med resten av befolkningen trenger differensierte psykiatriske tjenester. Det er grunn til å anta at brorparten av personer med utviklingshemning og psykisk lidelse vil kunne få adekvat hjelp ambulant eller poliklinisk.
Internasjonale erfaringer viser imidlertid at slike tjenester bør gis av tverrfaglige team bestående av fagpersoner med spesialisert kompetanse relatert til målgruppen. Personer med utviklingshemning og akutte psykiatriske tilstander som krever døgnbehandling, blir i de fleste tilfellene innlagt i allmennpsykiatriske akuttavdelinger. Erfaringene med allmennpsykiatriske avdelinger er varierende, mens erfaringer med psykiatriske spesialistdøgnavdelinger i det alt overveiende er gode.